FORFRISKENDE GAMMELDAGS.

Innen kunstens verden er det provoserende IKKE å være provoserende. Tenke seg til å søke det klassiske!  Det gammeldagse for så å kjenne på hvor forfriskende det kan være!

Sist lørdag tok jeg by-el-sykkel-turen til Aker Brygge. Jeg ville se VEBJØRN SAND’s store maleri-utstilling. Der var fullt av folk. Kunstneren selv var strålende opplagt tilstede som ” foredragsholder “. Vebjørn Sand er en samfunnsengasjert person som maler sine bilder også som innlegg i tiden. Hans informasjon til oss der og da var ikke bare oppklarende om hvor og hvordan og når han hadde skapt sin kunst, men ikke minst hvorfor det var viktig for ham å formidle motivet, personene, menneskene, historiene til oss. Selv om Vebjørn Sands selv ikke daglig kan geleide oss, så er bøker og informasjon tilgjengelig . Men kunsten selv, bildene på veggene, taler så ukomplisert og direkte til oss at mange  vil bære inntrykkene med oss, tenke selv, søke og dypdykke videre på egenhånd.

Jeg  ble så begeistret av utstillingen. Den er rik og mangfoldig på alle måter. Motivene varierer fra drama til sødme, stort og smått, overraskende og bekreftende. Nå kjenner jeg Vebjørn Sand. Han er vennligheten selv, nær og varm og med mye ung kraft, også i tankesprang.

Maleriutstillingen er nettopp som mannen selv! Det slo meg hvor godt det gjorde å søke en kunstopplevelse som virket bekreftende, rett og slett sunn. Og nettopp forfriskende gammeldags-! Noen av bildene var stimulerende og overraskende i styrke og uttrykksform. Noen var svakere, kanskje, i kvalitet- skjønt det er ikke opp til meg å vurdere. Mange var slående vakre i koloritt og motiv, ganske bevegende faktisk. Dessuten var det så uendelig vakkert, rett og slett.

Som trenet i å vurdere møtet mellom lerret og sal, mellom maleriene og publikum, kunne jeg konstatere at dette blir en suksess. Dette vil bli populært. Og jeg vil gjerne bidra ved å forkynne alt folket hvor levende og rik og variert Vebjørn Sands utstilling er.

På samme måte kan filmen SELMA  av A.DuVernay – en drama/dokumentar om den store marsjen i 1965 som satte de svartes kamp for stemmerett opp mot voldelig motstand – også oppleves som forfriskende gammeldags. Skjønt forfriskende betyr her bevegende gammeldags hvor man sitter i kinomørket nok engang og blir så sterkt at man rett og slett gråter.  ( Man gråter alt for sjelden i møtet med all verdens ondskap – det er bare på kino!) SELMA er historieundervisning. Filmen gir stimulans til å lese mer om raseproblematikken, lese mer om Martin Luther King, om dette drama i amerikansk samtidspolitikk som sannelig ikke tar slutt  selv i 2015! SELMA er en god gammeldags filmopplevelse.

Det var nettopp det som er så oppsiktsvekkende!

Nå skal  CARMEN som ballett i Den Norske Opera også være KLASSISK, i følge sjefen selv, Ingrid Lorentzen. Hun er jo en sensasjon i sin modige satsning, og under henne har vår hjemlige ballett blitt internasjonalt berømt. Hun sier selv at hun har blitt overveldet av hvor stor søkningen er for å få oppleve det gjenkjennelige. Her er gammeldagse kulisser! Her er den uendelig populære Bizets operamusikk. Men utøverne er dagens unge talenter.  Ballett har sitt eget språk – og i 2015 i en klassisk innramning utstråler ensemblet forfriskende nyskapt energi.

Maleriene til VEBJØRN SAND – filmen SELMA – balletten CARMEN – det klassiske er så det holder! Se selv!

 

 

 

 

 

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

FRITTGÅENDE KOKK ØNSKES LEID.

Vi var samlet til en improvisert lørdagskveld med ost og pate og godt i glasset. Selv var jeg yngste tilstedeværende. Den eldste herre var 91. Det ble en spennende samtale omkring krig og fred og sånn. Muntert og vennlig gikk praten mellom oss. Der var professorer og politikere, skribenter og mateksperter. Egentlig var vi  delvis avgått  alle i hop, skjønt flere av oss bedrev utagerende samfunnsinnsats, dog på et lavere gir.  Som antydet var vi godt voksne samlet denne lørdagskevlden-.

Da var det at jeg kastet frempå: ” Hvor mange av dere liker å lage mat?”  Hvor på ingen rakk opp hånden.

Der satt vi gode borgere, gode foreldre og besteforeldre som alle hadde avtjent verneplikt i hus og hjem gjennom mange, mange år. Selv hadde jeg stått ved komfyren ( og født barn, som det het) , laget hverdagsmat og festmat, jul og påske, sunn mat og økonomisk mat, bakt og stekt og kokkelert i 46 år. Men som alenehustru og nå enkefrue, var det ikke lengre mulig å motivere seg selv til generøse måltider.

Min  fritt-talende beskrivelse denne kvelden førte til en bekjennelse rundt bordet fra samtlige om at alle i godt moden alder hadde sperre og svekket energi for å lage den gode middagen. Riktignok praktiserte samtlige næringsvett og matvett i hjemmet med både enkel og sunn kost. Regelmessig og riktig sånn for en selv. Og selvsagt middag for familien. Men gjestebud var det blitt så mye mindre av.

I dette bekjennelse-møtet utviklet det seg mellom oss en skisse av et forretningskonsept. Vi fant ut at det vi kunne ønske oss var en innleid, frittgående kokk!

Vi ønsket oss alle midt-i-uken-selskap med gode mennesker i hjemmet til en ganske så enkel middag. Ikke et jubileumsmåltid, bare 6 -8 rundt bordet hvor vi kunne sammen spise vanlig, gjerne tradisjonell mat. Ikke siste trend av noe slag. Ingen overdådighet. Fisk eller kjøtt alt etter sesong og årstid. Pasta eller salater eller hva som helst.

Alle hadde vi både kjøkken og kjørel, bestikk og service, gud hjelpe!, glass i alle varianter. Duker, om nødvendig. Og tøyservietter – selvsagt!Vi var som nevnt gode borgere i /med møblerte hjem. Nå ville vi bare – uten mye styr – kunne ha gode måltider SAMMEN.

Det er noe med alder. Det blir mindre dristig improvisasjon. Det blir mye om og men. Det blir mye komfort-sone-liv. Så sitter vi i egen hygge og trygghet, mye innendørs fordi vi bor i Norge. Om sommeren hvor vi synes i hagen eller på balkongen, kan vi lettere i farten plutselig sitte med reker og hvitvin uten forvarsel. Men hele vinterhalvåret blir det mest med tanken, inne, foran TV eller med boken. Alene.

Det vi  kom frem til var at vi slett ikke ønsket oss catering-levering! Der er utallige eksotiske varianter. Vår erfaring var om aldri så raskt og effektivt at det ble altfor voldsomt både i innhold og pris og omfang. Det vi konstruerte  var altså en flink kokk som kom hjem til oss, fant på kjøkkenet vårt den fisken fra butikken, det kjøttet gjerne fra fryseren , de grønnsaker, den ost eller dessert vi selv hadde kjøpt og tenkt ut. Der og da skulle kokken lage måltidet 2 timer før gjestene ankom for så å overlate servering til oss selv . Takk for innsats. Ferdig med det.

Jeg har tatt noen stikkprøver i mitt nettverk av eldre folk av begge kjønn. Selv kvinner som har vært restauranteiere, blir slitne bare ved tanken på å lage til selskap..Eldre herrer inviterer helst kompiser gjerne med fruer på restaurant (eller i Det Norske Selskap.) Mange av oss tar en lunsj i farten eller morgenkaffe med venner. Men hjem, privat blir det sjeldnere og sjeldnere.

Derfor tror jeg det er et marked for FRITTGÅENDE KOKK til privat bruk. Vedkommende behøver ikke å ta med forkle. Vi eldre av i dag har selvsagt den slags på lager.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

TROR DERE EN BOKHANDEL I OSLO SELGER BØKER PÅ DANSK?

Svaret er NEI.

I Oslo i år 2015 får vi ikke lengre kjøpt dansk litteratur. Bare en tilfeldig  slenger, men ikke mer et bredt, representativt utvalg .Som trofast kunde gjennom alle år har jeg rett og slett shoppet svenske og danske bøker hos NORLI .Jeg elsker å lese bøker på de orginal-språk jeg behersker. (dessuten er jeg  tilhenger av Kalmar-unionen.)

Så her om dagen tok jeg av sted til NORLI for å kjøpe bøker både av Peter Høeg og Frederik Dessau – begge danske favoritt- forfattere - jeg skulle gi bort og beholde et eksemplar.Jeg durte derfor ned til butikken, parkerte min bil i risiko-sonen og for inn.  Der var det Mammut-salg, (det visste man jo,) noe som i seg selv er et bombenedslag i boklandskapet. Men jeg strenet mot de faste vegghyller for svensk og dansk litteratur. Fant metervis av svensk , men lette forgjeves etter dansk. Derfor henvendte jeg meg til nærmeste stasjon ( ikke disk!) og spurte mildt en Mammut-genser-kledd ansatt om hvor jeg nå kunne søke henn etter Høeg og Dessau.

“Vi har sluttet å selge dansk litteratur.” kom det kort og klart. ” Hva er det jeg hører? Er det sant?” ropte jeg vel ut i rommet. Den vennlige,  lavmælte ansatt bekreftet katastrofen. Og han begrunnet sviket med at danske bøker ikke lengre lønnet seg i forhold til en slags handelsavtale mellom dem og oss. ” At dere ikke skammer dere!” brøt jeg ut, slik at handlende bokelskere rundt meg stanset opp.

Sint og oppgitt gikk jeg mot utgang og bil ( det manglet bare på en parkeringsbot også!) og på min vei kom en kjent og kjær Norli-bokhandler mot meg og spurte om jeg så etter noe bestemt. Hvorpå jeg med klar røst sa at jo tenk!” Danske bøker som dere har sluttet å selge meg!” Beskjemmet så han ned og mumlet noe om at de ville forsøke å forhandle.

Tilbake til min skrivepult tok jeg kontakt med TANNUM og TRONSMO. Den første fant på oppfordring frem til 2  bøker på dansk!! Den andre innførte meg i hvorfor de ikke hadde råd til å selge danske bøker nettopp fordi det faktisk var en ekstraordinær handelsavtale som vår nabo i sør insisterte på. En vanlig pocketbok av Peter Høeg ville komme på over 200kroner, forklarte min medfølende mann hos Tronsmo.

Hva er det med dansk kultur-business? I Oslo forlanger det danske kinoselskap Egmont at Aftenposten skal trykke kinoannonsene deres gratis, for ellers er det for dyrt å betale den pris som teater og opera og konsert-hus må betale.

Plutselig fant WEEKEND-AVISEN’s distribusjonsledd i Danmark ut at det ikke ville lønne seg å sende og selge kulturavisen i Oslo. Noe av oss her hjemme laget et voldsomt hula-bula i samarbeid med selveste sjefsredaktøren i Århus, slik at nå kommer den på disken hver fredag – takk og lov!

Norge er et lite land i verden. Vi blir større hvis vi lever SAMMEN med Danmark, også gjennom dansk litteratur, kunst og kultur. I København må selges norske bøker. I Oslo må vi kjøpe dansk samtidsdokumentasjon mellom 2 permer, dansk diktning og sannhet.

Hva er det som skjer med oss når alt handles på nett, rett og slett? Og alle kulturhus fylles med siviløkonomi, og tømmes for kultur?

Publisert i Generelt | 1 kommentar

EN DIALEKT UTEN AUTORITET.

Språkrådet henstiller til NRK om å slutte å mobbe Østfold-dialekten. De krever respekt for mangfold og særegenheter i den norske dialekt-flora, inklusivt språkbruk i denne delen av landet.

Plutselig settes søkelyset på dialekten som altså brukes primært i Sarpsborg/Fredrikstad- distriktet. Folk i Halden og Moss slipper lettere unna med sitt talemål, delvis fordi Halden ligger tettere opp mot svensk språkbruk, og Moss visstnok ikke er så sterkt preget av arbeider/industri-tradisjon og dessuten kanskje med nærhet til Oslo. ( Herom strides de lærde.)

Selv har jeg vokst opp i Sarpsborg, levd tett på byen gjennom barne og ungdomsårene, men også hatt og har slekt og familie og venner i distriktet- Jeg kjenner Østfold på kryss og tvers som voksenperson med sterke kulturtradisjoner til mitt hjemfylke. Nå var vi også av svensk slekt, så typisk nok var vår familie preget av den grensepåvirkning som beviselig er en del av den østfoldske egenart.

Jeg har aldri snakket bred dialekt, og i mitt foreldrehjem var hverdagstalen nok tilnærmet østlandsspråk mer enn de egenartede monoftongene og den underlige uttalen av bokstaven L der bak og opp i ganen som særpreger talespråket i distriktet. Vi hadde en blomsterbutikk med både Kong Salomo og Jørgen Hattemaker som kunder, både arbeidere på Borregaard og generaldirektører og funksjonærer fra inn og utland. Vi slipte nok ned en del hjørner i hvordan vi snakket både i alvor og skjemt. Da jeg ble student og akademiker, brukte jeg vanlig bokmål både i skrift og tale.

Frihet i det offentlige rom til å bruke sin egen dialekt, både i media og i yrkesliv, har blitt langt mer akseptert i de senere år. Det har nok en sammenheng med utbredt individualisme – vi kler oss og ter oss mer som vi selv ønsker. Men samtidig er norsk stolthet, selvfølelse, egenart blitt trendy.

Vi verner alltid om våre dialekter når vi føler oss truet. Slik har det alltid vært til alle tider og i alle kulturer.

Professor Finn-Erik Vinje har stått frem og erklært Østfold-dialekten som stygg, som verst, som umulig i det offentlige rom. Og nå gjør altså NRKs underholdningsavdeling narr av den. Er det fordommer ute og går? Skyldes denne latterliggjøring en holdning til mennesker mer enn til språk? Er det snakk om høystatus, og akademikere og rikfolk opp mot arbeidere og fattigfolk?

Vi burde være ferdig med Raymond nå. Østfold-dialekten fungerer ikke i nyhetsreportasjer. Man kan ikke snakke bred Østfold-dialekt i en nekrolog eller ved en minnetale.. Den er en dialekt til hjemmebruk. Den mangler autoritet og tyngde. En dialekt er IKKE revyspråk.

Som filologistudent måtte vi ta eksamen i fonetikk under professor Knut W. Selmer. Av han lærte jeg at det ikke er alt språk som fungerer i det offentlige rom. Han gikk til gudstjeneste i alle kirker i Oslo for å studere hvorledes Oslo-prestene uttalte sitt Fader Vår. Han rangerte prestene etter hvor stringent og korrekt bønnen ble fremført, noe professor Selmer fremholdt som et krav i det høytidelige og offentlige gudshus.

Raymond må fortrenges av en rollemodell fra politikk eller forskning eller næringsliv.

Min gode venn Georg Apenes, datadirektøren fra reinspikka Fredrikstad, og jeg som kinodirektør fra Sarpsborg moret oss stort i muntert vennelag med å praktisere det bredeste talespråk vi uten vanskeligheter behersket. Vi spøkte med hvilken oppstandelse det ville skape hvis han i en redegjørelse om digital overvåking og jeg foran fullsatt Colosseum kino slo over i det bredeste raymondske taleføre.

Nå innser jeg nok at nettopp en profilert datadirektør eller kinodirektør kunne ha gitt status til en særdeles egenartet talestrøm fra grensefylket i Nedre Smaalenene eller Nedre Glomma. Den utfordringen tok vi ikke den gang.

Men hvem tar jobben i dag? Kanskje det er hva selveste Tor-Arne Solbakken – 1. nestformann i LO prøver seg på?  Han er kav østfolding fra Rygge. Han snakker rett fra levra, som det heter der nede, i det offentlige rom.

Språkrådet bør oppmuntre herr Solbakken!

Publisert i Generelt | 3 kommentarer

LOGG AV – LOGG PÅ.

Den digitale revolusjon kan sammenlignes med Gutenbergs oppfinnelse av boktrykkerkunsten. Å beskrive hvordan vi mennesker av i dag opplever å være midt opp i en slik global. altoppslukende virkelighet, er en enorm oppgave for forskere, for filosofer, for handel og næringsliv, for brukere og ikke minst forfattere.

Selv har jeg fått den glede i livet som gammel dame å ha blitt bruker av og beriket med både mobil, I Phone og I Pad. Og det takket være en ung mann ved navn Thomas Moen som ble min mentor, min samtalepartner og hjelper i nøden.

Thomas Moen tok meg med inn i de sosiale media’s verden. Han var en ung idealist, en nyansatt, nyoppdaget og selvlært media-ekspert som hjalp meg i gang med å få et domene, opprette min blogg og vise meg hvordan man måtte kombinere  Facebook, Twitter og blogg for å skape seg et ansikt, en stemme og kunne bli hørt og lest i dette fellesrommet som i dag er det demokratiske digitale samfunn.

Thomas ga meg et nytt liv. Jeg ble LOGGET PÅ.

Etter å ha vært en offentlig person gjennom 25 kinodameår, kunne jeg fortsette å delta som meningbærende deltager. Jeg kunne utvide mitt forfatterskap, jeg kunne påvirke ( muligens) vår felles hverdag i den retning jeg ønsker det skal utvikle seg. Dette er muligens overambisiøse mål, men jeg kjenner meg forpliktet til å fortsatt yte, til å delta. Og da er nettopp samtalen, debatten, dialogen i det digitale rom stedet vårt nye demokrati kan leses, tolkes og muligens avgjøres.alltid

Og der MÅ det eldre menneske være aktivt med. For å skape en sivilisasjon MÅ møtet finne sted mellom den unge kraft og den erfarne, reflekterte eldre menneske finne sted. Derfor må vi eldre være LOGGET PÅ.

Nå har Thomas Moen skrevet en viktig advarsel av en  bok LOGG AV. Sammen med sin venn Lars Bratsberg. Boken er en virkelighetsbeskrivelse og et tidsdokument som bør tas på ramme alvor. LOGG AV er i mine øyne langt mer av et filosofisk verk enn en media-kjapp, veldisponert, velskrevet bruksanvisning og lærebok . Jeg leser bok en som et selvransakende innblikk i de unge menneskers streben etter å finne ballanse i sin travle hverdag. Thomas og Lars  gir ærlige og avslørende beskrivelser av hvor døgnbesatte de var å være logget på.

Grunnen til at så mange av oss eldre rynker på nesen, snurper munnen og nekter å ta del i den nye datavirkeligheten, er nettopp alt det Thomas og Lars avslører. De nye digitale verktøy er en alvorlig tidstyv, en oppmerksomhetstyv, en forurensende djevel som frarøver oss sosialt, menneskelig nærhet til dem vi tilhører, ikke minst.

Vi har alle gjort våre egne observasjoner i vår nærmeste familie, på arbeidsplasser, i alle møterom, i kinorom, kultursaler, på restauranter og ikke minst på trikk og buss, LOGG AV systematiserer og avslører menneskelig adferd, ikke bare rundt oss, men hos oss og med oss!

Da jeg hadde lest boken ” Sannheten om bordet” av Niels Geelmuyden, torde jeg nesten ikke innta et normalt måltid mat i frykt for å bli forgiftet. LOGG AV kan ha samme effekt på mange lesere hva gjelder mobilbruk og I-pad-bruk. Men nettopp derfor er Thomas og Lars sin bok verdifull.

Nettopp derfor nør ikke minst vi eldre lese boken. Vi bør lære oss å se inn i de unges hverdag, deres utfordringer og stress . Dessuten bør vi være ærlige nok til å se om ikke vi selv har et snev av samme avhengighet. For ikke å snakke om å ha tendens til flukt og fravær av ansvar og nærhet for vår samtid, ikke minst hva gjelder å reagere aktivt på skjevhet og forurensing av alle de fellesrom vi deler med hverandre. Det blir ikke bedre hvis vi stikker unna og blir i komfortsonen vår. Ved å lese LOGG AV blir vi sunt og nødvendig provosert av den dokumenterte utfordring disse unge ekspertene avdekker.

Frank Beck var en betydelig motivator, foredragsholder, idrettspedagog. Han ga meg et klokt råd som jeg alltid prøver å følge: ” Du skal være dønn tilstede.” Det kunne vært tittelen på Thomas og Lars sin bok.

Ny teknologi har alltid skapt uro og debatt. Og moralsk posering. Men fremskrittet må frem. Ånden kommer aldri tilbake på flasken. For min generasjon er det en triumf å få ta del i de rike verdier som digitaliseringen bringer inn i alderdommen. Men som i all nyvinning – det gjelder å holde opp og frem det historiske og det etiske perspektiv når menneskelig adferd skal formes. Vi eldre har en plikt til å fremhevde dette, si fra til de yngre om våre reaksjoner.

Vi skal derfor logge oss på den boken som Thomas og Lars har skrevet om å logge oss av.

Herved anbefalt.

 

 

Publisert i Generelt | 1 kommentar

HVOR ER KULTUR-VURDERING AV KULTUR-TV?

Hva var din siste kulturopplevelse? Det politisk korrekte svar skal være siste verk på Den Norske Opera, og endelig ballett!, en teaterforestilling eller en kirkekonsert, kanskje til nød en film fra sør eller en smal bok fra Tronsmo. Aldri kommer svaret: et Tv-program.

” Da KORK kommer til bygda” sist lørdag ble for meg en stor kulturopplevelse. Vi var i Dalane og møtte bygda’s talenter, og av de tre, ble pianisten Ole et uforglemmelig høydepunkt. Ole er autist, men en musikalsk begavelse. Og der satte han seg ved flygelet med selveste KORK som tonefølge, og fremførte sin Mozart,  ikke bare perfekt og korrekt, men med triumf i holdning og lysglans i øynene. På første benk hans far og mor, hele bygda som stappfullt publikum og hundretusen av oss norske nordmenn i TV-kvelden hjemme. Applausen var enorm, skjønt Ole på spørsmål fra programlederen, mente den kunne vært enda større! En autist kan få sagt det.

Jeg har et trenet øye for levende bilder. Da jeg unnet meg å se programmet i reprise, slo det meg hvor glitrende teknisk, regimessig  programmet var. Kameraføring og dramaturgien var profesjonelt  håndverk. Møtet med lokalsamfunnet, energien og samholdet ble vist oss slik at vi ble kjent med et nytt stykke norsk virkelighet. Programlederen fikk vist sider ved seg som var forfriskende  og vekstfremmende. Orkesteret i sin utfoldelse ble lekent kameradekket slik det kreves når musikkens tema skal følges fra instrumentgruppe til dirigent og ikke minst til solist. Faktum er at dette var ypperlig fjernsyn hvor nærhet til tid og sted og øyeblikk, der og da fungerte perfekt.

Det ble spilt på følelser. Ingenting slår fjernsyn når det gjelder å vise Det Seirende Menneske.  Gripende øyeblikk der mor står foran Ole og knyter slipset og sier til sin sønn: ” Nå skal du møte eventyret!”

Som fast leser av “Spectator”, har jeg gleden av å få bokanmeldelser, film, teater og opera-analyser , men også kompetent omtale av radio og TV-program. Riktignok er det begrenset hva man selv får høre og se regelmessig av BBC-program. Film derimot kommer på oslokinoer, bøker kan man straks taste seg til på amazon.uk  og muligens blir det en Londontur på teater.

Men ANMELDERIET i det kjente britiske tidsskrift er journalistisk kulturtradisjon på sitt beste. Her i Norge har vi NRK  som statsbærende rikskanal. Som derfor og nemlig har plikt til å vise oss statsbærende kulturarv på sine kanaler. Og det gjør NRK, gudskjetakk.

Men hva med de riksbærende aviser? Hvorfor dekker de ikke med fagfolk regelmessig kulturbegivenheter, stor som små, på norsk TV? Selvsagt i etterkant, men nå er det jo ikke etterkant mer siden vi kan laste ned og taste frem hva som blir vist når som helst. Avisene gir oss forhånds-snadder om hvem og hvor. Noen ganger anmelder de første episode og dermed blir det med det.

“Da KORK kommer til bygda” blir sett av kanskje 1 million nordmenn til slutt. Det bør da være stimulerende kulturjournalistikk  ( og kanskje innbringende) å analysere et slikt samtidsdokument?

Dette bare som et eksempel. Hver uke får det ganske folk impulser og opplevelser av  verdi på fjernsyn. Norsk kulturpresse ignorerer oss alle .

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

REISEN TIL SALMEBOKENS SLUTT.

Noe varer lenge selv i 2014. Selv i media. 2.2millioner fulgte NRK program i helgen mer eller mindre uavbrutt.  16000 mennesker gikk inn i kirkerommet i Trondhjem for å synge salmer!

Sosiologer analyser helgens maratonsending med fenomenet  Sakte-Tv spesielt og hva grunnen kan være generelt. Det pekes på behov for tilhørighet  og fellesskap,. noe den struttende selvbevisste mediebransjen ikke har forstått, de som er eksperter på tilslag og oppmerksomhet!

Kirken selv har også fått en gavepakke de må prise Herren og NRK for med jubel og paukers klang. Med salmebok i klede satt vi i de tusen hjem og lovpriste kristendommen foran TV i timevis! Sport og sjakk og liv på farmen kom på reservebenken.

Kor -bevegelsen erobret nytt terreng. Rørende musikalitet i form og innhold. Barn og eldre, ungdom og voksenhet viste skinnende øyne og dyp konsentrasjon. Ukjente organister og sangsolister ble der og da presentert på  direktefjernsyn for det ganske land. Et kormedlem beskrev verdien av vennskapsbånd i sangen, dem imellom. Også en underkommunisert faktor i hverdagslivet vårt.

For egen del ble jeg hektet på ansiktene. Antagelig kommer det av min yrkesskade etter å ha lest film et helt liv. I tillegg til salmediktning som kulturskatt, musikken og sangen som tradisjon og nyskapning og kunstform og kirkeåret som basis og ramme, ble møtet med Det Seriøse Ansikt for meg den bevegende opplevelse. Selv rampegjengen fra Oslo med glade sanggutter som hadde tatt bilturen opp til Vår Frues Kirke  for også å feste og feire, fikk et vakkert alvorspreg under kirkehvelvet der de jublende sang sine salmevers.

Heftig og begeistret stod skjeggete herrer og ble som ungdom i blikket. Småbarn sendte engstelige sideblikk til foreldre der foran. Blanda kor i nystrøkne bluser og uniforms-vester og  innkjøpte slips for anledningen lot lyskasterne stramme opp både stemmebånd og  ryggholdning. Velsignet upreteniøs deltagelse, skinnende ekte og stolt fellesskap både til hverandre , til musikken, til bønnen og lovprisning og til Vårherre.

For meg ble dette  et møte med landet mitt, der jeg bor og det jeg tilhører.

Kjente kulturpersoner raste mot NRK for toppen av arroganse . Noen ganger forstår jeg ikke hvorfor folk ikke er enige med meg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

MED DANSKEBÅT TIL EN STØRRE VERDEN.

Å slippe flytog og flyplass, innsjekking og kroppskontroll når man skal ut av landet, er i seg selv en triumf. Bil til kaien,  og så er man trillende ombord og på reise fra egen by og land.

Riktignok er kahytten en glattcelle, men dog med vindu til havet. Selv om man er vokst opp under en hel verdenskrig og med enkle kår, registrerer man at dusjrommet ikke har varmekabler i gulvet – noe man faktisk ikke kan leve uten! Litt pinlig…..

Man pakker ut sitt pikkpakk, noe som er fort gjort for en enkel hverdags- opp-og-ned-tur til Kongens By. Vi er et lite vennelag som har vokst fra tyll og strass. Vi er i dannet tweed for å innta et bedre måltid sammen på nedtur og så neste dag konsentrere oss om den store Carl Larsson-utstillingen i Charlottenlund. Det var reisens mål og mening.

Hadde det enda vært mulig å ta tog til København, ville jeg foretrukket det. Da Norge var et fattig land, kunne man stige på på Vestbanen og duve sydover gjennom Sverige både dag og natt og ankomme en verdensby med spir og slott og brede gater. Man hadde sjelen med seg, leste bok, gikk en tur til restaurantvogn og var utenlandsreisende i timevis. Man tok av fra sentrum i Oslo og ankom sentrum i København. Flyplasser ligger milevis unna og båter ankommer et kaianlegg langt av sted. Tog er tingen!

Men akk og ve . Nå ble det båt – Danskebåt.

Middagen skulle inntas ved bestilt bord og bestilt meny i en dyrere restaurantdel.. Alle panoramavinduene var tildekket av gråhvite rullgardiner slik at vi ikke skulle se havet, trodde vi. Men nei – det var kapteinen som skulle måtte se havet, naturlig nok, og da ville han bli hindret av lysglansen fra alle oss i middagssalongen under kommandobroen. Så vi inntok måltidet i en diger hall, lignende et melkeutsalg, riktignok med røde julestjerner som borddekorasjon.

Vår vennegjeng har en særdeles glad og munter tone så verken interiør eller lunkent fargevalg ødela vårt middag. Nå er det jo usedvanlig mye vegg-til-vegg-tepper på slike skip. Der har fargekonsulentene slått til, og godt er nå det. Ellers er det kjøp og kjøp -landskap, noe man har vokst ifra, takk og lov. Vi spiste og smådrakk og storhygget oss

Julereisende hadde heldigvis ikke hatt sesongåpning. Vi var i dempet lag, bare et gedigent japansk følge hadde forlatt solens rike for å novemberkose seg på havet med oss i nord. De spiste – går man ut fra – enten medbrakt eller under dekk. Borte var de, men betryggende nok mysset de frem ved ankomst neste morgen,profesjonelt antrukket og med trenet bagasje for verdensfarende farting. De snakket ikke til andre enn hverandre og seg selv og var helt uinteresserte i oss som omgivelser. Interessant nok.

Buss til Kongens Nytorg var inkludert, så for å kutte drosjeregning opp til Ordrupgaard hvor Carl Larsson-utstillingen befant seg, tok vårt reisefølge av i kortesje, da vi var 9 personer og maxi-taxi tar 8. Kongens Nytorg er gruvedrift frem til 2016. Københavns metro skal fornyes og forbindes med tog.Så den vakre plassen ved teater og D’Angleterre og Strøgets begynnelse og Nyhavn rett ved- glem det til så lenge! Vi gjorde det og tok straks av sted nord mot Charlottenlund og kunst og kultur.

Carl Larsson hører med til min barneoppdragelse. Som Elsa Beskow, som Selma Lagerløf som Anders Zorn. Min farsslekt er fra Mora ( derav Moræus ) og Dalarne. Så denne turen var en slags pilgrimsreise hvor jeg skulle klø mine røtter og bli melankolsk og kanskje litt sentimental.

Jeg ble overrasket over hvor farligere, hvor dypere og hvor mye større Carl Larsson var. Jeg ble stimulert til å dypdykke i malerens rike liv og historie og fremfor alt den betydning han og hans Karin hadde hatt for svensk kulturliv den gang og faktisk frem til vår egen tid. Deres hjem med interiør, malerkunst, design og arkitektur ble en forløper for IKEA, må vite!!!!

Vi oppholdt oss på området, i parken, i utstillingssalene i timevis. Vi konsentrerte oss en hel dag bare med å gå i et kulturens univers. Novemberlyset inngir til refleksjon og påfyll fra kunstens verden. Det kjente vi på.

For å forlenge opplevelsen kjøpte jeg boken som var utgitt i forbindelse med denne sjeldne begivenhet. Professorer og kunsteksperter har skrevet dypt og inderlig om mannen og verket og tiden. Billedmaterialet er perfekt og storartet og så instruktivt og lærerikt at man opplever seg selv som studerende, på oppdagelsesreise langt utover timene på Ordrupgaard, der og da.

Vi vente tilbake til Danskebåten. Egentlig burde vi ha steget om bord på en vakker dampbåt for å søke hjem til Christiania, iført lange kreasjoner, hatter og pels og muffe. Det ble flatt og greit og grått og hverdagslig over tilværelsen etter å ha besøkt det univers Carl Larsson og Karin hadde innrammet oss i på LillaHyttnas i Dalarne .

” Det Gode Liv” heter utstillingen.  Vårt gode liv bestod av et aftensmåltid før vi køyet. Vennelaget på Danskebåten hadde mye å samtale om, more seg over og kjenne seg beriket av.

Ta nå endelig turen ! Båt eller fly – dra av sted før 8.februar. ( tog går bare til Gøteborg!)

 

 

 

 

 

 

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

FRA HORNET SOM HENGER PÅ VEGGEN.

På flerfoldige oppfordringer kan jeg ikke dy meg  .” Hvorfor kutter Aftenposten ut kinoannonsen? ( på fagspråk kalt togspalten) Fru Kinodame – kan ikke du protestere!”

Jeg har forsverget – jeg skal IKKE ytre meg i media om hvordan og hvorfor alt var bedre før med kinokulturen i Oslo! Jeg henger i hornet på veggen!  Men nå blir jeg nedringt av voksne borgere av byen som vil at jeg skal filleriste så vel Aftenposten som oslokino.no.

For noen uker tilbake fant leserne av avisen ikke lengre film/kino-tilbudet annonsert. Plutselig borte vekk – uten verken farvell  eller forklaring fra noen av partene. De nye eiere som sitter i Danmark, har nok regnet på det og funnet ut at det blir altfor dyrt. At det godt voksne publikum som faktisk er en stor og viktig ressurs, ikke like lett finner frem på nettet – er deres egen sak( feil!) Kino-publikum samlet sett har oppdaget nye vinduer (  det heter vinduer!) for filmopplevelser og kino-informasjon, må vite. Det er håpløst  gammeldags med papiravis – alt er på nett!

La meg ile til – de nye kinoeiere har sporenstreks også omarbeidet nettsidene for sin virksomhet her i Oslo, for filmtilbud hvor og når og hvormeget og hvorlenge. Jeg anser  at det er et fremskritt. Og for oss alle er det jo bare en vanesak, en tillnærming og en treningssak. At noe gamle sinker slynges ut og gir opp, er beregnet til økonomisk minimal-tap. For all del – nettsidene er faktisk glimrende informasjon ( når man behersker det, da.)

De store filmene, det store spetakkel – det går som hakka, uansett. De filmene får alle med seg! Både hvor og når. De mer lavmælte, derimot, kan bli borte. De er lydløse, men i riktige kretser, i informerte kretser, blant medlemmer og spesielt interesserte – der finner disse filmene veien frem til åpne sinn og sjeler. Og hva er det da man sutrer for?

Aftenposten er ikke bare en papiravis, ikke bare et medie-tilbud, ikke bare et nettsted. Aftenposten er en institusjon, en samfunnsinstitusjon. ( til så lenge!) I likhet med NRK., for øvrig. Kulturlivet i Oslo med Opera, med teatre, med Konserthus, med museer og gallerier og med oslokinoene er  bygninger, hus, katedraler for kunst av ulik slag.

Når annonsebildet i landets hovedstad plutselig lar kinohusene med filmkulturen  bli borte vekk – så svekkes fellesrommet for oss i byen, i alle aldre og sosial sammenheng. Det er verdifullt å kunne lese byens rike og mangfoldige kulturkart i sammenheng, velge, vurdere, vrake fra og søke til. På et vis kjenner man på at man er stolt over å høre til noen mer enn næring og tæring. Man kjenner på at man bor og er hjemme.

Som uopphørlig tilhenger av digital rikdom og mangfold og muligheter, kan jeg ikke fullrose nok det fremskrittet som vi alle ( også vi gamle) nå tar del i på små og store skjermer.

Men samtidig skal vi bevare noen verdier, noen rekkverk vi som borgere trenger for å holde oss fast i som medmennesker. Fortsatt kommer Aftenposten med sine trykte dødsannonser . Navngitte menneskers jubileumsdager, personalia, fødsel og adopsjon, Bryllup og begravelser – alt dette er også lim og bekreftelse på at vi lever sammen i en by og i et land.

Kulturlivet som nettopp  i ANNONSEFORM – minner oss om at vi har rom vi sammen kan søke til i all vår frihet og individualitet og ikke minst i ensomhet og alene-het .

Så fra mitt horn på veggen tillater jeg meg å sende ut et pip – la Aftenposten leve! – la togspalten leve – la kinokulturen leve!

 

 

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

Å BEDRIVE ORD.

Min nye bok er i trykken. Så er man enda engang i kreftenes vold – krefter man ikke kan påvirke. Riktignok kan man etter hvert levere fra seg smil, energi og tankegods foran et publikum, på en talerstol, ved en mikrofon eller mens kamera går – når man blir spurt om det. Men man må jo bli spurt, da!

Viktig er forsiden på boken. Den skal selge. Man blir avbildet, må vite, som ledd i prosessen. Der står man med ansiktet sitt. Kan nå det dra leserne siden man har dype spor av levet liv? Man ser  sannelig ikke ut som Sophia Loren som også er gammel,men  vakker og feilfri.

Diverse varianter av møtet med mesterfotograf blir tilsendt. Men man er  selv veldig inhabil så avgjørelsen må tas av ekspertisen, av dem som vet hva som vekker oppmerksomhet, forhåpentligvis. Alle mine 5 bøker har fjeset mitt på fronten, og hver gang forundres jeg over hvordan jeg ser ut. Selv om jeg bidige morgen hilser på meg selv i speilet og burde være vandt til synet etter et langt liv. Det er forresten noe spesielt med denne morgenstarten. Senere på dagen hvis man må renovere, stramme til, fresje opp og kanskje pynte seg til for flere enn seg selv – ja, så blir det som en jobb, ikke som et nytt treffpunkt, et stevnemøte. Man utfører knepene så tappert man kan.

Når boken kommer som  bok, er det alvor, også av hvordan man ser ut. Liksom vinn eller forsvinn. Nå får det gå som det går, – det er de andre, de der ute, kreftene som tar deg, ansiktet ditt, meningene dine.

Forlaget har styringen – et stykke på vei. Det er de som eier deg. De har en plan, de kan sitt fag. Nå er det jo slik at også forlaget har andre bøker samme høst, samme år. Men man er  som i familie med hverandre. Det er et fellesskap i utgangspunktet. Man blir passet på, man får oppmuntrende tilrop, støtte, tall og ruteplan. Og takk for utført tjeneste hver gang man har svart, besvart, stått der og levert.

Bokhandel- leddet er farlig. Du smyger deg inn i butikken for å se hvor du er til salgs. Der møter du DE STORE i stabler. Dikterne, forfatterne, prisvinnerne, sensasjonene. Jeg husker på Bokmessen hvor mitt forlag og min bok hadde plass som nærmeste stand til Snåsamannen både som bok og levende  person, der og da! Det var enorme menneskemasser hos ham. Jeg elsker Snåsamannen og ble ikke misunnelig engang. Men det satte meg på plass, skrivedame som jeg er, ikke en begivenhet, ikke dikter, ikke forfatter. Så når jeg lusker rundt i bokbutikken og finner meg der bak i all beskjedenhet, ja så takker jeg for det. Jeg ER der i hvert fall.

Etter 25 år som kinodame hvor jeg skapte køer, rekorder, presseoppslag, sensasjoner fra filmens verden og ned til Oslo by og borgere, har jeg smakt på hvordan der er å treffe innertier. Treffe i tiden. Få oppslag i media. Hver fredag var det anmeldelser , hver bidige uke var vi i avisene, i radio og takket være Pål Bang Hansen også i TV.

Derfor er det vanskelig for meg  – i all fortrolighet  – ikke å finne boken min i anmelderiet. Jeg vender meg aldri til at det er tilfeldig, ren flaks om bøker i min genre blir omtalt. Forlaget gjør alt rett og skikkelig og står på, men media avgjør hvem og hvor og når og særlig hvorfor ikke. Det ligger fortsatt i min natur at jeg ønsker å redigere, regissere, selge det jeg sloss for. Nå svelger jeg et farvel til det livet, men jeg lukter sirkus og sagmugg i manesjen av å ha sin egen bok på høstlisten. Jeg vil jo så gjerne bli lest, for søren.

Smarte forlagsfolk har prøvd å lede meg ut i fristelse til å skrive frekkere, smartere, slemmere,mer sensasjonelt. Jeg har jo opplevd saker og ting, for all del. Og det er hyllemetere og kanaler som viser frem kjendisfenomener hver eneste dag. NYskjerrigheten er sterkere enn både kjønnsdriften og misunnelsen . Her kan man tjene penger! Masse penger. Slikt går som hakka møkk.

Jeg ba fanden vike fra meg.

Jeg har holdt 4 bøker fra og om meg selv mellom hendene. Nå kommer den 5te. Jeg har bedrevet ord mellom stive permer med bilde av meg selv på forsiden. Det er en egen følelse fortsatt å fysisk ta i sin egen bok, i seg selv.

Jeg får stå for det. Og ærlig talt er jeg litt stolt.

Publisert i Generelt | 1 kommentar