KJÆRE RESTAURANT-ANMELDERE.

Nok engang ble jeg invitert til bords på en kjent restaurant med ledende kokkekunst og profesjonell service. Vi var et stort og sluttet selskap hvor vertskapet hadde spanderbuksene på. Det var hensiktsmessig lett tyngde i samtlige retter siden det var en midt-i-uken-kveld og sen bordsetning . Vi alle var voksne folk som hadde arbeidsplikter  og dermed ikke kunne ha tungfordøyelige mat og ditto vin som ville skape skallebank og tungsinn og trette øyne neste morgen.

Alt var lekende elegant og utsøkt både i form og innhold. Riktignok kunne hovedretten vært rykende varm og ikke lunken, men det var fortsatt sommer i kveldsluften. Da er ikke det så nøye, kanskje. Skjønt hva terningkast gjelder, ble det en prikk mindre.

Jeg leser alt og det meste i mine aviser og magasiner,  - også anmeldelser av restauranter. Gjerne  de langt unna som fra norske byer og utenlandske med. Selv går jeg nå mest på Theaterkafeen til lunsj og Enoteca når kjøleskapet er trist. Mitt eget represtentasjons-liv er avgått og forbi. Så disse avisartiklene er blott til lyst og egenunderholdning. Ofte er det storartede penner som forfører oss lesere i ren skrivekunst, må vite. For meg er dette et viktig poeng.

Siden jeg lever mest  alenehustruliv, blir det dårlig med bare på egenhånd å gå på restaurant på impuls og på studiebesøk. Det er nitrist å spise alene, også på utesteder. Men gjett om jeg tar imot invitasjoner! Og selvsagt blir det tidvis også min tur å spandere.

Uansett, kjære forførende og avslørende skribenter! Når dere så glimrende beskriver siste trend og siste mathus og strøk og aller siste smaksopplevelser og gir poeng og terningkast og profesjonell bedømming – kan dere ikke også fortelle oss om AKUSTIKK og LYDNIVÅ på restauranten!

På overnevnte fasjonable spisested opplevde jeg nok engang at det var spøtt umulig å høre hva gjestene på andre siden av bordet sa! Design og arkitektur var like utsøkt som alt annet. Alt matchet og var trendy og vakkert. Alt stemte i belysning og varme, Servitørene smakfullt antrukket og smilende behjelpelige. I det hele tatt ville restauranten fått tilnærmet topp score.

MEN HVA HJELPER DET NÅR MAN IKKE KAN SNAKKE SAMMEN NÅR MAN SPISER SAMMERN!

Vi er jo benket rundt bordet som gjester for å dele mer enn det som skal inn i ansiktene av mat og drikke. Vi skal bli kjent med hverandre! Vi skal berikes og utvikles som kollegaer, venner eller familie eller hva det nå er vi er invitert som. Vi er der som fellesskap. Og så sitter man uten kontakt takket være STØY i rommet.

Nå liker jeg å ” la kamera gå”, observere alt som skjer rundt meg og for all del det som ligger på tallerkenen siden jeg elsker å bli servert. Så jeg kan gjerne holde munn og la de andre skravle med sitt. Men det er jo spennende mennesker rundt meg! Jeg vil gjerne både være sosial og høflig og vitebegjærlig.

Like viktig som å få innsikt i restaurantlivets tilbud av mat og drikke og service og pris og åpningstider og adresse – la oss få vite om LYDKULTUR og AKUSTIKK. Kanskje har matskribentene sittet i all ensomhet, kanskje har de senket seg konsentrert ned i smaksopplevelsene, kanskje er de bare på alenejobb siden de aldri har beskrevet hvor håpløst det ofte er å høre seg selv snakke over bordet.

Mangel på tekstiler – det skal jo være så mye treverk og glass, speil og stål og blanke flater – gjør at menneskestemmer gjaller rundt ørene. Oh skrekk og gru – det skal også være musikk og tonefølge i rommet!

Det bør innføres en kodeks med desibelgrader for lyd i mathus og spisesteder og restauranter. Menneskesumming fra menneskestemmer er vakkert. Støy er vondt- fordøyelig.

 

 

 

 

 

Publisert i Generelt | 4 kommentarer

BØR VÆRE NORSK.

Midt i sommer-juli slår Eivind Reiten til. Han vil ha NORSK  Hydro-sjef. Ikke vil jeg som næringslivsamatør, mene noe som helst om hvorvidt dette er et riktig og klokt industripolitisk argument. I vår tid befinner Hydro seg i et til de grader globalt og grenseløst marked hvor ekspertise og ledelse hentes fra land og strand på kloden. Det som slo ned i meg var at den tidligere konsernsjef i Hydro og  som fortsatt tilhører landets ledende ekspertise på industriorganisasjon, hevder at TILHØRIGHET fortsatt er vesentlig for fremgang og hell.

For ganske nylig besøkte jeg mitt favoritt-hotell langt der vest. I flere år har jeg hatt gleden av å være gjest, fått enestående service og personlig pleie. Dette ene og alene fordi eierne hadde som sin strategi å gi sine gjester en gjennomført forpleining på alle plan. Eierne var nemlig fra stedet. De bodde på stedet og ga alle oss som kom langveisfra ikke bare en hotellopplevelse, men ble introdusert til stor kultur og sterk natur og eviglang tradisjon på dette velsignede sted på NORSK jord. Jeg ble venner med fergemannen, med kunstnerne, med kafefolk i naboskapet, med mennesker på stedet som i generasjoner hadde drevet med sitt utmed havet.

Nå er en slik utpost langt fra hovedstad og storbyer, utsatt for tilværelsens uutholdelige kommers. Siden vi selv hadde langt engasjement i politiske hverdagsproblemer, fikk vi ta del også i den beinharde virkelighet hotelldrift i utkant-Norge strevde med. Vertskapet delte sine utfordringer med oss . Så da de  enestående driverne fant ut etter oppnådd aldersgrense at suksess nok var et faktum, deres innsats på jord var fullbrakt,men at tiden var inne til at de ville  selge sitt livsverk til yngre krefter, – så kom det ikke som en overraskelse. I dag kan man fly billig til nære naboland å få utsøkt spa og forpleining for enda billigere penger.

I år drev  nye, storartede, flinke og initiativrike mennesker  dette mitt kjære hotell. Men akk og ve – de kom fra et annet land. For all del – vi er så få i dette landet, vi trenger påfyll som kan berike og forbedre. Heldigvis strømmer det på med nye landsmenn som tilfører oss alle energi og kunnskap. Men i hotellnæringen er  vertskapsrollen uvurderlig. Det hjelper  langt på vei med varm imøtekommelse, ustoppelig tilstedeværelse. Men IDENTIFIKASJON er avgjørende. Dermed ligger klart TILHØRIGHET som en premiss. Det poeng blir undervurdert og ofte feigt unngått i vår globale tid.

Jeg kjente på at på mitt stamsted der vest var noe godt tapt. De nye eierne var ikke norske.Det er nok en overgang. Norske vil de nok  bli – etter en tid. Kanskje mer norske, kanskje bedre norske – her gjelder det å være åpen og generøs og fordomsfri.

Jeg ble litt skamfull over egne reaksjoner. Samtidig lukket jeg opp for lengsel i meg etter tradisjon og varighet og det å høre hjemme i landet mitt. Vi farter og farer og blir så globale og internasjonale. I tidenes drømmesommer tilbringer mine landsmenn seg på greske øyer og fjerne elvecruise.  Selv dyrker jeg røtter og bofasthet i hvert fall nå når himmelen er høy og natten lys og landet er på sitt vakreste. Langs kysten, på fjellet og i de dype fjorder og skoger ligger gjestehus og hoteller i ulik alder og størrelse og  profil. De venter på oss. De trenger oss.

Jeg er norsk patriot. Ikke norsk nasjonalist. Jeg heier på landslaget både i sjakk og på ski. Eivind Reiten heiet på norskledet næringsliv! Da slår jeg til med hurrarop for norske hotelleiere.

( Og norske kinoeiere – men det får bli et annet kapittel. )

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

HELT KONGE.

Min favoritt-pianist er Leif Ove Andsnes. Sent torsdag kveld oppdaget jeg at han skulle spille nok en Beethoven-konsert i Den Norske Opera i store sal med sitt kammerorkester neste kveld. Det ville jeg oppleve. I Haugesund for 30 år siden fikk jeg i gave hans første innspilling på en plate sponset av Hydro. Han var også ved flygelet som kunstnerisk underholdning ,tror jeg, samme år ved Filmfestivalens middag. Jeg ble helt betatt av dette unge talent. Siden har jeg fulgt ham tett og alltid. Et høydepunkt var i Berlin hvor han spilte Griegs klaverkonsert for fullsatt tysk publikum, Jeg har aldri kjent så sterkt bekreftelsen på at jeg er norsk. Det ble selveste definisjonen.

Som sagt – jeg måtte skaffe meg billett! Jeg ringte 1 minutt etter åpningstid fredag morgen.

” God dag. Jeg heter Ingeborg Moræus Hanssen. Jeg må ha en billett til konserten i kveld.”

” Så hyggelig at du ringer. Men her er alt utsolgt!” ropte damen i jubel.

“Ja, det vil jeg tro. Men det er jo bare meg. Du har sikkert en sete et sted. Og dessuten har vel sikkert noen fått influensa, tror du ikke?”

” Fru Moræus Hanssen – dessverre, ingen er syke, alle kommer. Ikke en plass å tilby. Beklager så meget.”

Nå er ikke Den Norske Opera et hus man bare stikker innom eller forbi, slett ikke i januar. Det er ingen parkeringsplass. Det er milelangt å gå på piggsko og i pels. Å stoltre seg  dit en mørk fredagskveld for muligens å få en billett, var over ævne både 1 og 2.Damen i telefon mente det allerede hadde meldt seg flere kø-kandidater. Det måtte bli  Andsnes i heimen foran peisen.

Ved skrivepulten ut over fredagen kom jeg på at jeg selvsagt kunne ringe opp min venn, Tom Remlov, sjefen over alle seter. Han ville sikkert ha en gjestestol  til ( bare) meg. Men så husket jeg fra min kinodametid hvor jeg ved de store anledninger ble oppringt av ytterst sjeldne bekjente som der og da plutselig var bestevenn med meg slik at jeg sikkert kunne svært så gjerne hjelpe til med billett til storpremieren samme kveld! De satte meg alltid i forlegenhet,  for alt var faktisk totalt utsolgt og bortbestilt. Det var alltid svært ubehagelig.

Jeg ringte ikke Tom Remlov. Jeg hørte ikke Leif Ove Andsnes. Det ble fredagskveld alene hjemme.

Men så kom Kongen! Tv2 hadde et portrettintervju med Kong Harald - Skikongen. De to Senkveldgutta, Thomas og Harald hadde fått foretrede på vegne av alle oss norsk-sports-glade landsmenn. De skulle  i hyggelig omgivelser på Kongsseteren opp i Holmenkollen samtale med Majesteten om hans forhold til idrett generelt, men vintersport spesielt siden vi går mot OL-tider.

Kvelden var reddet. Det ble storartet. Kong Harald er helt konge.

Det var da jeg tenkte – hvis han hadde ringt til Operaen og spurt etter en billett. Gjett om det da ble et ledig sete?

Det må være flott å være Konge!

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

1814 OG MYE MER.

Karsten Alnæs er hver ettermiddag sammen med oss  ektefeller. Hustru leser høyt for sin mann fra boken hans om 1814. Å praktisere  et ekteskap på daglig pleiehjembesøk er gleden ved å dele bok sammen,  et ekstragode. Høytlesningens velsignelser kan anbefales!

Bok på bok har vi delt i de senere år. Selv har jeg aldri hatt motivasjon eller kondisjon til høytlesning i tidligere tider. Da barna var små , var det fars rolle. Som hjemmeværende var jeg travelt opptatt med stell og mat og hus og hjem. Dessuten lurte jeg lenge barna til tro at mor ikke kunne lese .Far, derimot, var en kløpper. Når han kom hjem fra politikk og avis, tok han sin tørn ved å lese for barna. Han elsket det og fortsatte gjerne lenge etter at barna hadde sovnet. Riktignok spurte barna om hvorfor jeg stadig satt både med avis og bok, hvoretter jeg frimodig sa at jeg bare så på bildene.  Jeg lurer på hvem som lurte hvem. De tenkte nok sitt.

Boken om 1814 er tung og stor, mektig og viktig. Og veldig verdifull. Både mann og hustru har historie som fag fra Universitetet. Når vi nå arbeider oss gjennom mirakel-året, er det en jubel både å gjenoppdage sin godt lagrede kunnskap, men enda mer å få innsikt i nyere,moderne forskning om det viktige året i Norges historie pluss oppdatere seg på den danske og svenske delaktighet og endelig den internasjonale situasjon i vår del av Europa.

Å ta for seg Karsten Alnæs fremstilling nå i den stadige markering i dette år 2014 fra dag til dag, dato til dato, fra  aktuell forskning,utstillinger, samlinger og de alle jubileumsforestillinger, Tv-dekning og media-oppslag gir et bakteppe til inntrykk og opplevelser.

DEN HISTORISKE DIMENSJON kommer sterkere inn i den ustoppelige strøm av informasjon vi bli bombardert med. Boken om 1814 får en tilleggsverdi som lesning fordi den ikke bare er en glimrende historiebok, men den blir et AKTUELT  samtidsverk som vi speiler jubileumsåret opp mot.

Om jeg må tillate noen kritiske kommentarer – de detaljerte krigsskildringene fra kampene i juli/august dagene ble vel i overkant selv for en lokalkjent østfolding som meg. Forfatter Alnæs går seg litt vill i militært utstyr og en form for strategisk tenkning. Min høytlesning-manøvrering forsøkte seg med småironisk tonefall og muntre private parenteser . For det lå noe tragisk smått over denne stammekrigen mellom Norge og Sverige. Nå nærmer det seg imidlertid Moss og Unionen og kongens fall.

Det gleder vi oss over. Boken er STOR. Ekteparet blir beriket. Bare det er verd innsatsen og prisen.

 

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

NY BIL FOR GAMMEL DAME.

Som nyttårsforsett har jeg bestemt meg for å gjøre farlige, krevende ting. . Jeg skal ta utfordringer, skjerpe både kropp og sjel for å  beholde energien og kraften. Riktignok skal man eldes med verdighet og ikke være ellevill ung. Men komfort-sonen legger år til alderen. Sikrings-modus stanser spenst i hjernen, gir kromere rygg og tregere steg. Man trekker seg  tilbake til seg selv og sitt for å ha kontroll over livet, så lenge man har det.

Men sannelig sier jeg ; det kan bli for mye av det nye!  Meg ble skjenket en flunkende, stor og moderne,trygg og dyr og deilig bil! Jeg hadde en liten, smekker, hvit Fiat som jeg elsket. Men en omsorgsfull sønn mente jeg burde kjøre mer sikkert og stort i trafikken.

Så sitter jeg da i en bil med et mirakel av kraft og fylde, i en kabin av elektroniske, tekniske taster og knotter og bilder og signaler. 4-hjulsdrevet diesel som i januar-vinteren smyger seg stille og varmt mellom snøfonner og i kuldegrader. Den lukter like ny som den i virkeligheten er. Hestekreftene lystrer fortere enn fartsgrensene tillater. Toppen av luksus er varme i rattet! Helt unødvendig, men plutselig helt normalt. Som varmekabler på badegulv i hjemmet. Vi som vokste opp under en hel verdenskrig med koksovn og beksømstøvler og iskald toalett i kjeller, kan i dag ikke leve et liv uten varme på badegulvet!

Bilen gir meg spenning hver bidige dag. I lav desember-sol fra skyfri himmel mot Sandefjord begynte plutselig vindusviskerne å gå! Hva gjør man da? Leser bruksanvisningen i en bibeltykk bok i farten? Jeg grep mobilen og tastet opp min Hjelper i Nøden, han som hadde gitt meg en halv times intensiv-undervisning ved overtagelsen. Bilen var og er full av følsomme, mirakuløse sensorer som forteller bilen at noe skjer på vinduet ved lav desember-sol, og dermed skal der viskes vekk!

Så dukket plutselig opp på displayet bildet av en blå bil på skrå nedoverbakke. Hvorfor det da?  Min Mann i Nøden forklarte meg at jeg var kommet til å trykke på en tast jeg ikke burde røre. Javel da.

På vei til Gol trengte jeg påfyll av spyle-veske. Hvordan gjør man det? Hvor er panseret? Hvor er tanken?

Her en kaldkveld hadde kupe-varmeren smeltet snøen på topp og front av min utendørsparkerte nyvinning. Dermed hang der istapper rundt forbi, noen tykke klumper hadde lagt seg godt til rette ved lyktene og på disse følsomme sensorene der bak. Bilen med sin sinnrike elektroniske hjerne trodde at når jeg rygget, stod betongveggen der. Følgelig ble det gitt høy lydvarsel.

Videre var bagasje-døren godt igjen-iset. Et lite trykk på nøkkeltasten ga beskjed om at døren IKKE var lukket. For et lurve-leven! Å kjøre bil når ikke dørene er lukket, gir blinkvarsel som ikke gir seg uten videre. Vel parkert greide selv jeg å slukke alle lys. Men ikke låse bilen fordi alle dørene IKKE var låst. Gode råd om å av-ise bilen i et varmt parkeringshus, kom fra omsorgsfulle mannevenner.

Men jeg hentet resolutt 2 bøtter med glohett vann, slo på bakdøren, fikk den så opp, smalt den igjen og drepte alle varsellamper. Nå må jeg vente på våren før jeg åpner for pakker og bagger inn der.

Det er med biler som med oppvaskmaskiner. Det er utallige program og varianter for bruk. Men man benytter kun 2 av dem. Og det er umulig å kjøpe en enkel utgave. I dag er moderne biler rene teknologistudiet.

Gammel dame gjør så godt hun kan! Ikke en dag uten læring ved prøving og feiling. Men for en mirakel av en bil! Og så godt som den lukter!

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

KIRKEN DEN ER ET GAMMELT HUS.

Skolefolk av alle slag diskuterer om kirken skal samle  elever og lærere til avslutnings-seremoni til jul. Politikere hiver seg på og mener både og. Vi lever i et mangfold av tro og tvil. Skolen har elever og lærere som har ulik tro og tilhørighet, skikk og bruk hva gjelder jul eller ikke-jul.Vi skal ha respekt, toleranse, valgfrihet for hverandre og for kulturtradisjon av ymse slag.

På svensk Tv møttes skoleminister med humanistleder og debatterte nettopp dette. De var begge milde i formen og sannelig like milde i sak. Og godt var vel det.

Men kirken selv bør ikke hviske seg  ut i utflytende velbehag. Kirken er et gammelt hus, men fremfor alt er kirken GUDS hus. Det er et hellig hus. Et signet rom. Vi går til kirke  for å synge salmer,  for å høre presten,  for  å be vår bønn, tenne lys. Men alt dette kan vi gjøre hvor som helst – egentlig – i skogen, på torget, i privatbolig og samlingssal på skolen. Det er til og med noen som vier seg i telefonkiosk! Men vi går til kirken fordi der møter vi Gud. Vi er i hans rom. Det er den store forskjellen.

Derfor kan ikke den svenske humanist-leder i all sin toleranse få lov til å samle skolens lærere og elever til avslutning i kirken for å synge sammen allmenn-sanger, holde taler og være samlet og ha avslutningsønsker for alle og enhver med fred og forsoning på jord og SAMTIDIG forlange fravær av prest i skrud og kristendom i ritualene. I Utgangspunktet er denne samværsform til jul som til sommer  glimrende på alle måter BORTSETT fra at det ikke kan holdes under kirkevelvet i et hellig rom. Der SKAL man prise Herren! Jesus selv jaget kremmere ut av templet.

På radio i disse førjulstider hører jeg i bakgrunnen Kokken Stiansen entusiastisk legge ut om alle viktige ritualene omkring mat og matlaging og samling rundt bord ikke minst i julen. Han understreker både sjelebot og stråleglans i øyne som i mage. Fellesskap og delaktighet og generøsitet er hva han prediker. Som Kokk.

Han er god, troverdig og markant. Maten er viktig, bevare oss vel. Men vi lever da ikke av mat alene? Mye tyder på at vi lever nettopp i slike tider.

Det er opp til kirkens egne tjenere av all  rang og verdighet lede oss alle inn i Guds hus. Ikke for å påtvinge noen noe som helst. Men skape undring og høytid og sann dramaturgi med sterke ritualer og stor skjønnhet og gjerne historisk preg. Barn og voksne fengsles til alle tider av slikt. Vår norske kirke har sine katedraler av ulik karakter og storhet. Vi er hundretusen som går til kirken fordi vi tror, vil tro og søker tro.

Noen mener vi finner troen i naturen. Noen i barneøyne og hånden vi holder i. Noen i stillheten og kunsten.

Så roter vi rundt i livene våre. Julen er en kristen høytid. Kirken er Det Hellig Hus. Det skal skolen lære sine elever og lærere med. Så får vi håpe de samles under kirke-velvet og ved jule-krybben.

God jul .

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

SÅ INGEN KROK BLIR MØRK.

Tromsø var målet for nok et foredrags-oppdrag i desember. Mørketidskonferanse, til og med. Som om ikke vinteren er mørk nok, tenkte man. Plikttjenesten driver og sliter i sjelen. Man vil jo så gjerne bli spurt og være til nytte. Så lenge man kan. Så man tok av sted nord i landet.

Jeg hadde ikke vært i Tromsø på mange år. Alle skryter så av Nordens Paris. Det gjelder å se det eksotiske i vinter-Norge, så jeg ville ta utfordringen. Dessuten hadde jeg noe viktig på hjertet, noe jeg ville formidle og som vertskapet mente konferansen burde få ta del i. Norsk Sykepleierforbund ønsket meg som pårørende-representant. Siden 8.juni 1994 har jeg levet med en hjelpetrengende  ektemann. Jeg har faktisk greie på hvordan det må ordnes og oppleves. Like fullt måtte man forberede et skikkelig foredrag. Forsamlingen var jo faglig skolerte – jeg bare en amatør. Så i 2 samfulle kontordager la jeg ned både ord og tanke i manus på 1 times foredrag. Man kan ikke pludre på en talestol! det er ikke lov.

Transport-etappen består av mer enn de snaue 2 timer i luften. Man skal i drosje til flytog, man skal med flytog, så en evig lang fottur på Gardemoen, først i tauverk for sikkerhetskontroll, før man synker ned på den borteste gaten. Alltid bortest, når jeg skal av sted innenriks. Nå har man fått Gate 19 ABCD….- stakkars den som er over 40 år, har tungt å bære ( ingen trillevogn! ) eller har hoftevondt. Uendelig langt strekk å bevege seg – OBS OBS. Herved advart!

Norwegian sete 5c var reservert. Om bord med en enkel liten veske for tannbørste og nattskjorte var lite plasskrevende. Jeg fikk kort-kåpen og lett-vesken enkelt plassert. Men inn kom sigende tykke parkaskledde vintermennesker med såkalt håndbagasje. Digre trille-kofferter pluss barneseter pluss handleposer. Noen kofferter kom ikke opp i hyllen, rett og slett, men måtte returneres av kabinpersonalet ut i reise-bagasje et sted. Omsider ble alle luker stengt, stappfullt fly trillet mot startgropen og opp vi for. Klokken var 19. Vel oppe over hverdag og vindkuler, mot stjernene og Nord-Norge roet det seg. Vi var i farta. På Norwegian er det intet gratis å drikke eller spise. Veldig få kjøper noe som helst, så trillejobben var fort gjort. Så vi satt der bare.

Bok må til. Man leser aldri så konsentrert som når man flyr. Hva skal man ellers foreta seg? På Tromsøflyet en torsdagskveld var det mest vanlig folk som skulle vanlig hjem. Lite turister, skjønt en engelsk fotballklubb skulle ha kamp på grønnmåket ishavskatedral-bane neste dag mot hjemmeklubben- hadde vi lest oss til. 3 hyggelige supportere snakket hyggelig engelsk sammen på sete 5 d,e,f. De drakk ikke øl engang!

Til min forbauselse fløy vi med en mørkelagt cabin. Vi hadde spot-lampen, selvsagt, men ellers var det svarte natten om bord. Vel, tenke man, det kan jo være like godt siden det var kveldstid.

Men neste dag da man etter utført oppdrag hadde flyavgang kl. 16.30 fra Tromsø og hjem til Oslo, da gjennomførte man selsomt nok også denne turen i mørk cabin. Jeg tillot meg å spørre den vennlige ansatte om hvorfor man ikke slår på lyset?  Nei, sa mannen, det var flere som ville sove. Det måtte man ta hensyn til! Jeg innvendte at det sannelig var dagtid og tidlig for den dype søvn. Nei – på vei mot og fra Tromsø var det vanlig at folk ville sove. Så trist, mente jeg. Det mente ikke den vennlige Norwegian-mannen.

Så dette var mørketidskonferanse-oppdraget for meg. Flyet var mørkt, Tromsø var mørk, høye brøytekanter og is-holke, dempet belysning i hotell-salen også. Og et hovedforedrag på samlingen var ” Selvmord blant eldre.”

Jeg tror jeg må sende en SMS til Bjørn Kjos. Tenn lys, min gode mann.

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

FRA POL TIL POL.

Jeg vil gjerne sende en støtte-erklæring til Vinmonopolet. Som  vernet sone, og   status som kulturinstitusjon. Vinmonopolet  er den siste skanse for rendyrket butikkvirksomhet hvor de driver kun med det de har greie på. (Og det har de da også.) Hvor det er forfølgende service mellom hyller, og oppsøkende kvalitet på alle stabler og lag.

Bensinstasjoner er blitt kioskvirksomhet hvor betjeningen bare har peiling på pølser og snop og oppblåste boller på tilbud. Apotek er blitt et landskap av kosmetikk og ullundertøy og godlukt. Kiosk der også. Kino er kaffelatte og tyggetøy. Jernbanestasjoner er sammenhengende kjøp av pølser og potetgull og lesestoff.

Vinmonopolet er en seier for kundebehandling og for enormt mangfold av valgmuligheter og vareutvalg. Betjeningen er vandrende tilstede med rydding og sortering, men slipper alt de har mellom hendene hver gang noen av oss ber om råd til lammesteken eller skalldyrsfatet. De øser av sin kunnskap om druen og distriktet, årgang og alkoholprosent. Bestillingsvarer har de også ekspertise på. Og hjem kommer tunge kasser tilsendt etter først et godt varsel på SMS.

Vinmonopolet har ikke funnet på å kalle  seg DRIKK  -( Posten kaller seg BRING!!) – de heter det de alltid har hett. De ønsker seg, naturlig nok, vanlig åpningstider som vanlig butikker. Sett ned avgiftene så kan folk på svenskehandel kjøpe seg billige doruller og dårlig kjøtt i stedet. Hvorfor vi holder på med TaxFree for godlukt og drikkevarer? Det er en forunderlig overlevning.  Å reise med fly er like naturlig for folk flest som å reise med buss og tog.

Å mystifisere vin og alkohol som om det var renspikket giftstoff eller moralsk fordervelig, er i hvert fall skadelig for folkehelsen. Hvor mange enheter alkohol drikker du i uken? Et slikt spørsmål til næringslivsledere eller andre toppfolk viser bare hvordan vi i 2013 fortsatt lever i en fanatismekultur for godt drikke.

Selv har jeg en privatforklaring på min ( tilnærmet)daglige inntak av vin;  jeg drikker fordi jeg spiser. Det er helt  naturlig å ha vin( vann, øl) i vakkert glass til maten på vakkert bord. Jeg planlegger godt kjøtt, fersk fisk, grønnsaker, sunt brød, ost og dessert og dermed riktig vin i helt naturlig hushold og måltid. Dag etter dag, hverdag som høytid.Uten dramatikk, uten mystifisering og hemmelighold. Og alt satt i en helsemessig relasjon til både kropp og sjel. Man fråtser ikke mat, man bælmer aldri drikke. Man praktiserer måtehold, passer på tid og sted. Den gode mat er som den gode vin – Guds goder på jorden.

Status for øl-drikk er i Norge blitt lagt på et langt mer folkelig,menneskelig plan. Antagelig fordi nordmenn alltid har brygget øl på samme vis som man har holdt seg med kuer og melket og ystet. Vin var synd fordi de rike, utlendinger drakk den slags. Å ta en øl var, før man som nå kan ta et godt glass vann, like gemenslig som å nyte en kopp kaffe.

Vinmonopolet ble( som kommunal kino) instituert for  at folk ikke tok skade . Ren sensur, pluss sans for god butikk, må vite. Myndighetene skulle passe på oss og samtidig tjene penger på oss. Så kan man si at i 2013 kan vi fri-slippe salg av alkohol som man har frislipp av film på kino. Vinmonopolet er en overlevning. La oss få fritt frem på matsenteret eller i kiosken!

Spesialforretninger være seg av klær, blomster, bøker, musikk ( ??) spill og spetakkel, briller og hvitevarer, elektronikk, bil og båt  - ALT det er tillatt, ønskelig og  en forutsetning for et levende bysamfunn.

Norge er et land nest til NordPOLen. La oss ha trivsel i trengsel. Tenne lys i mørketiden. Invitere oss selv og hverandre til godt lag.

Det får vi hjelp til på Vinmonopolet. God hjelp. Bevare dem for det.

 

 

 

 

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

POLITISK ABSTINENS.

Hverdagen møter noen og enhver. Eliten i det politiske Norge har tatt fatt på arbeidsdagen, slitet, hjemmeleksene. Statsråder og sekretærer må  levere. Det jobbes på ramme alvor.

Journalister og mediefolk griper langt ned i sekken for å finne spennende oppslag. De skal jo toppe gårsdagen, og hverdagsslit er bare grått og selger dårlig. Uttalelser fra ungdomstid og  fritt ord i opposisjon blir hanket opp og frem. En jordbruksminister som ikke er privatpraktiserende bonde, blir sett på som en demokratisk trussel. (Husker selv jeg ble kjeppjaget som ny filmsjef fordi jeg ikke hadde laget film.) Det blir så traurig når ingen nye ansikter kan presenteres. Ingen nye arbeidsområder er å finne. Bare skattelistene kan skape overskrifter en dag eller to. Så er det flatt landskap igjen.

Riktignok er det hjemme-hos og tett på reportasjer fra de forsmådde ministre som nå enten bare sitter på en stortingsbenk der bak eller som er på leting etter jobb.Er de heldige kommer de i Skavlan. Det er jo for sent for ”Skal vi danse”.  I virkeligheten er de forbi for alle oss andre. Og antagelig kjenner de på noe slikt selv også, på en fredagskveld og ukeslutt. Nå kan de late som om de hviler ut, for egentlig kjeder de seg. Ingen spør. Ingen sorte biler.

For en langvarig samfunnsengasjert dame som i sitt hele liv har heiet på Høyre, er det en snikende tretthetsfølelse som nå har meldt seg i sjel og sinn. Valgkamp og valgnatt, seiersnatt og sonderinger, forhandlinger og erklæringer, ryktebørs og tett på journalistikk og nå endelig ny regjering med post-fordelinger i rekke og rad – det er som om en annen stakkar plutselig trenger ferie. Ferie fra spenning, forventing og jublende  glad og bevegende virkelighet.

Det er tid for å gå tur i skog og mark. ( norsk spesialitet. ) Tid for bøker og peiskos, dybdeboring i kilder for evige verdier. Musikk og film fra en verden som er større.

Men så trenger det seg på at landet mitt faktisk har blitt annerledes! Det SKAL bli annerledes. Helt nye løsninger, helt nye ideer. Høstfargene blir plutselig mer gyldne. Luften skarpere. Det er strålende godt å bo i et demokrati hvor makt kan fordeles og  skiftes,  og vi kan bestemme og har bestemt.

God senhøst ønskes vinnere og tapere og alle hverdagshelter.

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

PRIVATBREV TIL EN KOMMENDE STATSMINISTER.

Kjære Erna.

Når du nå har kommet hjem, kan sitte med beina høyt, med i-paden på fanget i godstolen for å surfe på sosiale media, håper jeg du kan lese min hilsen til deg. Selv om du har Julie til å gi deg kloke kvinnetips og venneråd, en søster ikke minst som du holder tett ved deg, har  jeg opplevd gjennom et lengre liv hvordan politikk leves ut på det helt personlige plan når man er statsminister. Sett med hustrublikk, men også som utagerende,kulturpraktiserende samfunnsmenneske ønsker jeg å hviske deg noen ord i øret, som det heter.

Ikke vær redd, jeg skal ikke brette ut erfaringer og helt private observasjoner. Slikt gjør man ikke i våre kretser. Men jeg har hatt Jan P. Syse som nær venn, og jeg har lov til å kalle Kåre Willoch  som mer enn bekjent. Selveste Gro og hennes Knut Olav var omgangsvenner i yngre dager. I randsonen av kretsen traff jeg Kjell Magne Bondevik, også som stor statsminister i hyggelig lag. Per Borten var så men venn av min onkel Hans!

Så jeg vet noe om det livet som venter deg om kort tid. Du vil begynne på den viktigste og mest krevende arbeidsdagen. Du er trenet i faget. Du har sittet rundt Kongens bord. Du har imponerende erfaring i å være partileder, stortingsrepresentant, og du behersker til fulle media på alle plan til alle tider. Alt dette mens du lever et normalt familieliv og like normalt moderne kvinneliv.

Nå blir det verre. I dyp respekt for deg som person vil jeg   si deg følgende;

A) Du greier alt så lenge du har dine der hjemme som kan holde deg i hånden, nappe deg i jakkeskjøtet og være på plass med deg. Jan hadde alltid sin Else, Kåre sin Anne-Marie,  Gro hadde Arne Olav, du har din Sindre. I den store verden kan vi nevne mange eksempler på verdien  av å være to når man har ansvar som den ene. Det blir plunder og heft med rot i heimen. Du blir svekket og kan miste kraften.

B) Prøv å gå gatelangs med oss andre. Du blir bedre statsminister jo mer du går på kino ( ikke som gjest på løper, men til hverdags.) Gå på (fiske)torget og kjøp din mat innimellom.

C) Les bok! Vær stille så OFTE du kan. Tenk lange tanker. ShirleyMacLaine sier du skal kjede deg 2 timer hver dag for å være kreativ. Det går jo ikke, men hun er inne på noe! Sitt under et kateter for å lære fra dem som har større kunnskap. Forskere, frie hjerner i andre kretser.

D) Hold deg nær kloke mennesker som har levet et langt liv, som er gamle, som har historisk og etisk perspektiv. Du har en skog av ung kraft rundt deg. (Jeg vet om flere! ) Ta imot råd fra de vise. La de gamle komme til deg!

E) Pass på helsen! Drikk vann. Gå tur. Pust med magen. Søk gleden – du vet hvor du finner den!

Med kjærlig hilsen fra Ingeborg.

 

 

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar