HVOR ER KULTUR-VURDERING AV KULTUR-TV?

Hva var din siste kulturopplevelse? Det politisk korrekte svar skal være siste verk på Den Norske Opera, og endelig ballett!, en teaterforestilling eller en kirkekonsert, kanskje til nød en film fra sør eller en smal bok fra Tronsmo. Aldri kommer svaret: et Tv-program.

” Da KORK kommer til bygda” sist lørdag ble for meg en stor kulturopplevelse. Vi var i Dalane og møtte bygda’s talenter, og av de tre, ble pianisten Ole et uforglemmelig høydepunkt. Ole er autist, men en musikalsk begavelse. Og der satte han seg ved flygelet med selveste KORK som tonefølge, og fremførte sin Mozart,  ikke bare perfekt og korrekt, men med triumf i holdning og lysglans i øynene. På første benk hans far og mor, hele bygda som stappfullt publikum og hundretusen av oss norske nordmenn i TV-kvelden hjemme. Applausen var enorm, skjønt Ole på spørsmål fra programlederen, mente den kunne vært enda større! En autist kan få sagt det.

Jeg har et trenet øye for levende bilder. Da jeg unnet meg å se programmet i reprise, slo det meg hvor glitrende teknisk, regimessig  programmet var. Kameraføring og dramaturgien var profesjonelt  håndverk. Møtet med lokalsamfunnet, energien og samholdet ble vist oss slik at vi ble kjent med et nytt stykke norsk virkelighet. Programlederen fikk vist sider ved seg som var forfriskende  og vekstfremmende. Orkesteret i sin utfoldelse ble lekent kameradekket slik det kreves når musikkens tema skal følges fra instrumentgruppe til dirigent og ikke minst til solist. Faktum er at dette var ypperlig fjernsyn hvor nærhet til tid og sted og øyeblikk, der og da fungerte perfekt.

Det ble spilt på følelser. Ingenting slår fjernsyn når det gjelder å vise Det Seirende Menneske.  Gripende øyeblikk der mor står foran Ole og knyter slipset og sier til sin sønn: ” Nå skal du møte eventyret!”

Som fast leser av “Spectator”, har jeg gleden av å få bokanmeldelser, film, teater og opera-analyser , men også kompetent omtale av radio og TV-program. Riktignok er det begrenset hva man selv får høre og se regelmessig av BBC-program. Film derimot kommer på oslokinoer, bøker kan man straks taste seg til på amazon.uk  og muligens blir det en Londontur på teater.

Men ANMELDERIET i det kjente britiske tidsskrift er journalistisk kulturtradisjon på sitt beste. Her i Norge har vi NRK  som statsbærende rikskanal. Som derfor og nemlig har plikt til å vise oss statsbærende kulturarv på sine kanaler. Og det gjør NRK, gudskjetakk.

Men hva med de riksbærende aviser? Hvorfor dekker de ikke med fagfolk regelmessig kulturbegivenheter, stor som små, på norsk TV? Selvsagt i etterkant, men nå er det jo ikke etterkant mer siden vi kan laste ned og taste frem hva som blir vist når som helst. Avisene gir oss forhånds-snadder om hvem og hvor. Noen ganger anmelder de første episode og dermed blir det med det.

“Da KORK kommer til bygda” blir sett av kanskje 1 million nordmenn til slutt. Det bør da være stimulerende kulturjournalistikk  ( og kanskje innbringende) å analysere et slikt samtidsdokument?

Dette bare som et eksempel. Hver uke får det ganske folk impulser og opplevelser av  verdi på fjernsyn. Norsk kulturpresse ignorerer oss alle .

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

REISEN TIL SALMEBOKENS SLUTT.

Noe varer lenge selv i 2014. Selv i media. 2.2millioner fulgte NRK program i helgen mer eller mindre uavbrutt.  16000 mennesker gikk inn i kirkerommet i Trondhjem for å synge salmer!

Sosiologer analyser helgens maratonsending med fenomenet  Sakte-Tv spesielt og hva grunnen kan være generelt. Det pekes på behov for tilhørighet  og fellesskap,. noe den struttende selvbevisste mediebransjen ikke har forstått, de som er eksperter på tilslag og oppmerksomhet!

Kirken selv har også fått en gavepakke de må prise Herren og NRK for med jubel og paukers klang. Med salmebok i klede satt vi i de tusen hjem og lovpriste kristendommen foran TV i timevis! Sport og sjakk og liv på farmen kom på reservebenken.

Kor -bevegelsen erobret nytt terreng. Rørende musikalitet i form og innhold. Barn og eldre, ungdom og voksenhet viste skinnende øyne og dyp konsentrasjon. Ukjente organister og sangsolister ble der og da presentert på  direktefjernsyn for det ganske land. Et kormedlem beskrev verdien av vennskapsbånd i sangen, dem imellom. Også en underkommunisert faktor i hverdagslivet vårt.

For egen del ble jeg hektet på ansiktene. Antagelig kommer det av min yrkesskade etter å ha lest film et helt liv. I tillegg til salmediktning som kulturskatt, musikken og sangen som tradisjon og nyskapning og kunstform og kirkeåret som basis og ramme, ble møtet med Det Seriøse Ansikt for meg den bevegende opplevelse. Selv rampegjengen fra Oslo med glade sanggutter som hadde tatt bilturen opp til Vår Frues Kirke  for også å feste og feire, fikk et vakkert alvorspreg under kirkehvelvet der de jublende sang sine salmevers.

Heftig og begeistret stod skjeggete herrer og ble som ungdom i blikket. Småbarn sendte engstelige sideblikk til foreldre der foran. Blanda kor i nystrøkne bluser og uniforms-vester og  innkjøpte slips for anledningen lot lyskasterne stramme opp både stemmebånd og  ryggholdning. Velsignet upreteniøs deltagelse, skinnende ekte og stolt fellesskap både til hverandre , til musikken, til bønnen og lovprisning og til Vårherre.

For meg ble dette  et møte med landet mitt, der jeg bor og det jeg tilhører.

Kjente kulturpersoner raste mot NRK for toppen av arroganse . Noen ganger forstår jeg ikke hvorfor folk ikke er enige med meg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

MED DANSKEBÅT TIL EN STØRRE VERDEN.

Å slippe flytog og flyplass, innsjekking og kroppskontroll når man skal ut av landet, er i seg selv en triumf. Bil til kaien,  og så er man trillende ombord og på reise fra egen by og land.

Riktignok er kahytten en glattcelle, men dog med vindu til havet. Selv om man er vokst opp under en hel verdenskrig og med enkle kår, registrerer man at dusjrommet ikke har varmekabler i gulvet – noe man faktisk ikke kan leve uten! Litt pinlig…..

Man pakker ut sitt pikkpakk, noe som er fort gjort for en enkel hverdags- opp-og-ned-tur til Kongens By. Vi er et lite vennelag som har vokst fra tyll og strass. Vi er i dannet tweed for å innta et bedre måltid sammen på nedtur og så neste dag konsentrere oss om den store Carl Larsson-utstillingen i Charlottenlund. Det var reisens mål og mening.

Hadde det enda vært mulig å ta tog til København, ville jeg foretrukket det. Da Norge var et fattig land, kunne man stige på på Vestbanen og duve sydover gjennom Sverige både dag og natt og ankomme en verdensby med spir og slott og brede gater. Man hadde sjelen med seg, leste bok, gikk en tur til restaurantvogn og var utenlandsreisende i timevis. Man tok av fra sentrum i Oslo og ankom sentrum i København. Flyplasser ligger milevis unna og båter ankommer et kaianlegg langt av sted. Tog er tingen!

Men akk og ve . Nå ble det båt – Danskebåt.

Middagen skulle inntas ved bestilt bord og bestilt meny i en dyrere restaurantdel.. Alle panoramavinduene var tildekket av gråhvite rullgardiner slik at vi ikke skulle se havet, trodde vi. Men nei – det var kapteinen som skulle måtte se havet, naturlig nok, og da ville han bli hindret av lysglansen fra alle oss i middagssalongen under kommandobroen. Så vi inntok måltidet i en diger hall, lignende et melkeutsalg, riktignok med røde julestjerner som borddekorasjon.

Vår vennegjeng har en særdeles glad og munter tone så verken interiør eller lunkent fargevalg ødela vårt middag. Nå er det jo usedvanlig mye vegg-til-vegg-tepper på slike skip. Der har fargekonsulentene slått til, og godt er nå det. Ellers er det kjøp og kjøp -landskap, noe man har vokst ifra, takk og lov. Vi spiste og smådrakk og storhygget oss

Julereisende hadde heldigvis ikke hatt sesongåpning. Vi var i dempet lag, bare et gedigent japansk følge hadde forlatt solens rike for å novemberkose seg på havet med oss i nord. De spiste – går man ut fra – enten medbrakt eller under dekk. Borte var de, men betryggende nok mysset de frem ved ankomst neste morgen,profesjonelt antrukket og med trenet bagasje for verdensfarende farting. De snakket ikke til andre enn hverandre og seg selv og var helt uinteresserte i oss som omgivelser. Interessant nok.

Buss til Kongens Nytorg var inkludert, så for å kutte drosjeregning opp til Ordrupgaard hvor Carl Larsson-utstillingen befant seg, tok vårt reisefølge av i kortesje, da vi var 9 personer og maxi-taxi tar 8. Kongens Nytorg er gruvedrift frem til 2016. Københavns metro skal fornyes og forbindes med tog.Så den vakre plassen ved teater og D’Angleterre og Strøgets begynnelse og Nyhavn rett ved- glem det til så lenge! Vi gjorde det og tok straks av sted nord mot Charlottenlund og kunst og kultur.

Carl Larsson hører med til min barneoppdragelse. Som Elsa Beskow, som Selma Lagerløf som Anders Zorn. Min farsslekt er fra Mora ( derav Moræus ) og Dalarne. Så denne turen var en slags pilgrimsreise hvor jeg skulle klø mine røtter og bli melankolsk og kanskje litt sentimental.

Jeg ble overrasket over hvor farligere, hvor dypere og hvor mye større Carl Larsson var. Jeg ble stimulert til å dypdykke i malerens rike liv og historie og fremfor alt den betydning han og hans Karin hadde hatt for svensk kulturliv den gang og faktisk frem til vår egen tid. Deres hjem med interiør, malerkunst, design og arkitektur ble en forløper for IKEA, må vite!!!!

Vi oppholdt oss på området, i parken, i utstillingssalene i timevis. Vi konsentrerte oss en hel dag bare med å gå i et kulturens univers. Novemberlyset inngir til refleksjon og påfyll fra kunstens verden. Det kjente vi på.

For å forlenge opplevelsen kjøpte jeg boken som var utgitt i forbindelse med denne sjeldne begivenhet. Professorer og kunsteksperter har skrevet dypt og inderlig om mannen og verket og tiden. Billedmaterialet er perfekt og storartet og så instruktivt og lærerikt at man opplever seg selv som studerende, på oppdagelsesreise langt utover timene på Ordrupgaard, der og da.

Vi vente tilbake til Danskebåten. Egentlig burde vi ha steget om bord på en vakker dampbåt for å søke hjem til Christiania, iført lange kreasjoner, hatter og pels og muffe. Det ble flatt og greit og grått og hverdagslig over tilværelsen etter å ha besøkt det univers Carl Larsson og Karin hadde innrammet oss i på LillaHyttnas i Dalarne .

” Det Gode Liv” heter utstillingen.  Vårt gode liv bestod av et aftensmåltid før vi køyet. Vennelaget på Danskebåten hadde mye å samtale om, more seg over og kjenne seg beriket av.

Ta nå endelig turen ! Båt eller fly – dra av sted før 8.februar. ( tog går bare til Gøteborg!)

 

 

 

 

 

 

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

FRA HORNET SOM HENGER PÅ VEGGEN.

På flerfoldige oppfordringer kan jeg ikke dy meg  .” Hvorfor kutter Aftenposten ut kinoannonsen? ( på fagspråk kalt togspalten) Fru Kinodame – kan ikke du protestere!”

Jeg har forsverget – jeg skal IKKE ytre meg i media om hvordan og hvorfor alt var bedre før med kinokulturen i Oslo! Jeg henger i hornet på veggen!  Men nå blir jeg nedringt av voksne borgere av byen som vil at jeg skal filleriste så vel Aftenposten som oslokino.no.

For noen uker tilbake fant leserne av avisen ikke lengre film/kino-tilbudet annonsert. Plutselig borte vekk – uten verken farvell  eller forklaring fra noen av partene. De nye eiere som sitter i Danmark, har nok regnet på det og funnet ut at det blir altfor dyrt. At det godt voksne publikum som faktisk er en stor og viktig ressurs, ikke like lett finner frem på nettet – er deres egen sak( feil!) Kino-publikum samlet sett har oppdaget nye vinduer (  det heter vinduer!) for filmopplevelser og kino-informasjon, må vite. Det er håpløst  gammeldags med papiravis – alt er på nett!

La meg ile til – de nye kinoeiere har sporenstreks også omarbeidet nettsidene for sin virksomhet her i Oslo, for filmtilbud hvor og når og hvormeget og hvorlenge. Jeg anser  at det er et fremskritt. Og for oss alle er det jo bare en vanesak, en tillnærming og en treningssak. At noe gamle sinker slynges ut og gir opp, er beregnet til økonomisk minimal-tap. For all del – nettsidene er faktisk glimrende informasjon ( når man behersker det, da.)

De store filmene, det store spetakkel – det går som hakka, uansett. De filmene får alle med seg! Både hvor og når. De mer lavmælte, derimot, kan bli borte. De er lydløse, men i riktige kretser, i informerte kretser, blant medlemmer og spesielt interesserte – der finner disse filmene veien frem til åpne sinn og sjeler. Og hva er det da man sutrer for?

Aftenposten er ikke bare en papiravis, ikke bare et medie-tilbud, ikke bare et nettsted. Aftenposten er en institusjon, en samfunnsinstitusjon. ( til så lenge!) I likhet med NRK., for øvrig. Kulturlivet i Oslo med Opera, med teatre, med Konserthus, med museer og gallerier og med oslokinoene er  bygninger, hus, katedraler for kunst av ulik slag.

Når annonsebildet i landets hovedstad plutselig lar kinohusene med filmkulturen  bli borte vekk – så svekkes fellesrommet for oss i byen, i alle aldre og sosial sammenheng. Det er verdifullt å kunne lese byens rike og mangfoldige kulturkart i sammenheng, velge, vurdere, vrake fra og søke til. På et vis kjenner man på at man er stolt over å høre til noen mer enn næring og tæring. Man kjenner på at man bor og er hjemme.

Som uopphørlig tilhenger av digital rikdom og mangfold og muligheter, kan jeg ikke fullrose nok det fremskrittet som vi alle ( også vi gamle) nå tar del i på små og store skjermer.

Men samtidig skal vi bevare noen verdier, noen rekkverk vi som borgere trenger for å holde oss fast i som medmennesker. Fortsatt kommer Aftenposten med sine trykte dødsannonser . Navngitte menneskers jubileumsdager, personalia, fødsel og adopsjon, Bryllup og begravelser – alt dette er også lim og bekreftelse på at vi lever sammen i en by og i et land.

Kulturlivet som nettopp  i ANNONSEFORM – minner oss om at vi har rom vi sammen kan søke til i all vår frihet og individualitet og ikke minst i ensomhet og alene-het .

Så fra mitt horn på veggen tillater jeg meg å sende ut et pip – la Aftenposten leve! – la togspalten leve – la kinokulturen leve!

 

 

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

Å BEDRIVE ORD.

Min nye bok er i trykken. Så er man enda engang i kreftenes vold – krefter man ikke kan påvirke. Riktignok kan man etter hvert levere fra seg smil, energi og tankegods foran et publikum, på en talerstol, ved en mikrofon eller mens kamera går – når man blir spurt om det. Men man må jo bli spurt, da!

Viktig er forsiden på boken. Den skal selge. Man blir avbildet, må vite, som ledd i prosessen. Der står man med ansiktet sitt. Kan nå det dra leserne siden man har dype spor av levet liv? Man ser  sannelig ikke ut som Sophia Loren som også er gammel,men  vakker og feilfri.

Diverse varianter av møtet med mesterfotograf blir tilsendt. Men man er  selv veldig inhabil så avgjørelsen må tas av ekspertisen, av dem som vet hva som vekker oppmerksomhet, forhåpentligvis. Alle mine 5 bøker har fjeset mitt på fronten, og hver gang forundres jeg over hvordan jeg ser ut. Selv om jeg bidige morgen hilser på meg selv i speilet og burde være vandt til synet etter et langt liv. Det er forresten noe spesielt med denne morgenstarten. Senere på dagen hvis man må renovere, stramme til, fresje opp og kanskje pynte seg til for flere enn seg selv – ja, så blir det som en jobb, ikke som et nytt treffpunkt, et stevnemøte. Man utfører knepene så tappert man kan.

Når boken kommer som  bok, er det alvor, også av hvordan man ser ut. Liksom vinn eller forsvinn. Nå får det gå som det går, – det er de andre, de der ute, kreftene som tar deg, ansiktet ditt, meningene dine.

Forlaget har styringen – et stykke på vei. Det er de som eier deg. De har en plan, de kan sitt fag. Nå er det jo slik at også forlaget har andre bøker samme høst, samme år. Men man er  som i familie med hverandre. Det er et fellesskap i utgangspunktet. Man blir passet på, man får oppmuntrende tilrop, støtte, tall og ruteplan. Og takk for utført tjeneste hver gang man har svart, besvart, stått der og levert.

Bokhandel- leddet er farlig. Du smyger deg inn i butikken for å se hvor du er til salgs. Der møter du DE STORE i stabler. Dikterne, forfatterne, prisvinnerne, sensasjonene. Jeg husker på Bokmessen hvor mitt forlag og min bok hadde plass som nærmeste stand til Snåsamannen både som bok og levende  person, der og da! Det var enorme menneskemasser hos ham. Jeg elsker Snåsamannen og ble ikke misunnelig engang. Men det satte meg på plass, skrivedame som jeg er, ikke en begivenhet, ikke dikter, ikke forfatter. Så når jeg lusker rundt i bokbutikken og finner meg der bak i all beskjedenhet, ja så takker jeg for det. Jeg ER der i hvert fall.

Etter 25 år som kinodame hvor jeg skapte køer, rekorder, presseoppslag, sensasjoner fra filmens verden og ned til Oslo by og borgere, har jeg smakt på hvordan der er å treffe innertier. Treffe i tiden. Få oppslag i media. Hver fredag var det anmeldelser , hver bidige uke var vi i avisene, i radio og takket være Pål Bang Hansen også i TV.

Derfor er det vanskelig for meg  – i all fortrolighet  – ikke å finne boken min i anmelderiet. Jeg vender meg aldri til at det er tilfeldig, ren flaks om bøker i min genre blir omtalt. Forlaget gjør alt rett og skikkelig og står på, men media avgjør hvem og hvor og når og særlig hvorfor ikke. Det ligger fortsatt i min natur at jeg ønsker å redigere, regissere, selge det jeg sloss for. Nå svelger jeg et farvel til det livet, men jeg lukter sirkus og sagmugg i manesjen av å ha sin egen bok på høstlisten. Jeg vil jo så gjerne bli lest, for søren.

Smarte forlagsfolk har prøvd å lede meg ut i fristelse til å skrive frekkere, smartere, slemmere,mer sensasjonelt. Jeg har jo opplevd saker og ting, for all del. Og det er hyllemetere og kanaler som viser frem kjendisfenomener hver eneste dag. NYskjerrigheten er sterkere enn både kjønnsdriften og misunnelsen . Her kan man tjene penger! Masse penger. Slikt går som hakka møkk.

Jeg ba fanden vike fra meg.

Jeg har holdt 4 bøker fra og om meg selv mellom hendene. Nå kommer den 5te. Jeg har bedrevet ord mellom stive permer med bilde av meg selv på forsiden. Det er en egen følelse fortsatt å fysisk ta i sin egen bok, i seg selv.

Jeg får stå for det. Og ærlig talt er jeg litt stolt.

Publisert i Generelt | 1 kommentar

SÅ SYKLER VI I VEI PÅ LIVETS LANDEVEI.

Jeg har fått i 76årsgave en elektrisk sykkel.

Jeg har som leveregel i denne fase i livet at man skal gjøre noe som 1) gir påfyll av glede og 2) som  er noe nytt og farlig. EL-sykkel stemmer på begge punkt – jeg blir gladere og yngre. Og den er annerledes og utfordrende.

La oss ta det siste først. Hvis man ikke har sykkel-trening fra før, hvis man i godt voksen alder skal sette seg på en EL-sykkel, så kan det være ganske skummelt.  Den er tyngre enn vanlig sykkel. Balanse-nervene bør være oppdatert slik at man lynkjapt kan svinge unna og stanse når en fotgjenger foran deg plutselig tar et sideskritt fordi øreproppene med medbrakt musikk ikke registrerer deg og ditt humrende batteri, eller at damen som lufter hunden med en lang lenke lar dyret forlenger turen ut i diket til høyre.

Dessuten er det en treningssak å ha det rette giret ( det er 7 å velge mellom) og den riktige krafttilgang fra batteriet ( 5 varianter ) når man skal opp i motbakker. I det hele tatt krever EL-sykkel at man har hjerne for den slags, en form for sykkel-musikalitet. Slikt kommer ikke av seg selv og umiddelbart i eldre år.

En stor fordel med å få skyvehjelp og krafttilførsel fra batteri på sykkelturen er at man kan ha setet laft og sitte tungt og trygt og stabilt. Man MÅ sitte slik at ved bråstopp kan man plante begge beina rett i bakken. Fordi man bare trenger lett tråkk og ikke må stå i rammen og på pedalene for å utløste lår og mage-muskelkraft, kan man sitte rett i ryggen, ha hendene opp på rattet og nettopp ha lav sete-posisjon. Med verdig holdning, ansiktet opp og mot folk så kan man møte andres blikk, se omgivelser, observere mangt og enda mer på sin ferd.

Jeg har blitt yngre til sinns og gladere midt i ansiktet ved å EL-sykle. Før gled jeg lett og luftig ned mot byen fra hjemmet på man vanlige variant. Men når jeg så skulle hjemover, grudde jeg fælt fordi det var bare oppoverbakker. Det er ikke alle dager hvor man ønsker å nedkjempe sin dårlige kondis og sine stive muskler. Man er sliten og gammel og tenker på hvor komfortabel bilen er.  Man angrer på hele sykkelgreia.

Nå er oppoverbakker blitt fløyel! Man flyter av sted! Man opplever skyvehjelp liksom fra livet selv. Rett i ryggen, smil om munnen, og smidige tråkk for å utløse mirakelkraften. Det er som om livet selv består av bare medvind !

Nå ble jo ikke gaven helt gratis, da. Man måtte kjøpe ny hjelm som matchet. En kvinne kan jo ikke sykle uten å ha kurv, må vite. Det var dyrt innkjøp. Videre må man ha 2 sykkelvesker, en på hver side for å skaffe likevekt. Poenget med bysykkel er jo at man skal handle. Så nå har jeg regnsikre, matchende spesialvesker -( en for en flaske hvitvin på den ene siden, en for en flaske rødvin på den andre!) Dyrt og deilig det også. I et anfall av økonomistyring fant jeg ut at mine grønne, forede og slitte skinnhansker fikk holde selv om mirakel-doningen er rød.

EL-sykkel gir lavere terskel for å ta seg en tur. Det er som en slags forelskelse ! Man sykler mer, oftere og får enda mer luft i ansiktet og vind i håret (under hjelmen). Det gir treningseffekt også fordi man må tråkke hele tiden for å utløse strømmen. Det er ingen moped – det er sykkel! Smidig som en ungdom glir man opp bakkene – særlig de lange, slake strekk, de som før var helt utmattende og aldri tok  slutt. Nå flyter man opp i triumf!

Skjønt bakken opp til Ullern Kirke krever sitt. Men et slikt mål forutsetter godt ladet batteri og meningsfylt innhold og rett motivering. Jeg tror Vårherre smiler og er imponert, jeg!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

HELSEMINISTER – VÆR FØRE VAR !

Dette var sommeren da det var så varmt. 34 grader i juli i Oslo er ekstremvær. Alle vi som er mer enn 38 år, alle de som ikke bare kan springe i skyggen, som er gamle, funksjonshemmede, syke hadde det strevsomt denne solsommeren.. Juli er måneden for friske, lykkelige, sterke og vellykkede – særlig når dag etter dag er strålende sol og varmt. Og man bor ved havet. “Alle” var enige om at det var drømmeferien, at vi trengte til lys og varme. Å hviske frem at det kanskje var for meget av det gode, ble sett som landssvik.

I Syden, som det heter, er det også julivarmt. Men der er nettene mørke. Det kjølner og gir hvile. I Norge er det lyse netter slik at varmen bare vedvarer. Og solen skinner og skinner og varmer og varmer.

I Syden, som det heter, har man tradisjon for å stenge lys og sol ute. De har slåer for vinduene. De har innrettet seg gjennom århundre på at det kommer varmebølger. De hviler midt på dagen – innendørs -. De spiser kost som passer menneskekropper med riktig krydder og diverse som gir sirkulasjon og luft i systemet. Vegetasjon er naturlig tilpasset varmeklima og tørt vær. Og fremfor alt er det kultur for å sitte i skyggen! Under store løvtrær med store blader, i lysthus, i hager med overbygg og beplanting hvor ung og gammel kan benke seg under og rundt spisebord og i møbler og i svalende lufting og vakkert skygge-lys.

I Syden, som det heter, har de krydder i maten som gir fart i hud og riktigere svettesystem. Kostholdet er selvsagt avpasset deres klima.  De  hviler  innendørs  når det steker som mest midt på dagen.

Byer i Syden, som det heter, har fontener! Små som store, på plasser og torg, Det fukter luften og gir nærhet til vann mellom steinfasader og husrekker og brolegging.

Vi i Norge opp mot nord kan ikke få nok lys og sol og varme. Vi har panoramavinduer, store og blanke. Vi hugger ned praktfulle bjerketrær for ikke å ødelegge utsikt og skape skygge på terrassen. Vi drar i flokk og rad til fjells i påsken etter måneder med kulde og snø for å få maksimal stråleglans på hvite vidder.

Våre norske hus og kropper er ikke innstilt på hetebølger. Men det bør vi bli! Og det litt lynkjapt.

For all forskning og alle værprofeter slår det klinkende klart og fast – disse glovarme julimånedene vil komme ofte, regelmessig og ikke bare hvert 20.år

Først bør vi tenke air-condition i de tusende hjem. Så deretter å bygge riktigere for fremtiden med tanke på materialbruk,romfordeling, på lyskilder og vinduer. Handel og vandel, kost og losji – det er ikke bare isbjørner og polområder som vil merke klimaendringene. Ola Nordmann i det ganske Norge har denne drømmesommeren  startet en ny vær-tilværelse. Spesielt merkbart i juli.

Mitt anliggende er først og fremst – alle pleiehjem og sykehjem og sykehus må installere lufteanlegg, vifter og kjølesystemer umiddelbart . Nye institusjoner må bygges med tanke på sommervarmen som altså blir  norsk normalklima fra nå av. Kulde kan man gjøre noe med, og det vet vi nordmenn alt om. Vi tar på oss klær, vi fyrer med ved, vi har sengeliv med dyner og pledd, tykke vegger og solid glass. Og våre helseinstitusjoner for gamle og syke er selvsagt alltid forberedt på minusgrader .

Men kjære helseminister! Vær føre var! Selv i september og mot mørketid – planlegg umiddelbart for hete sommeruker i 2015.

Lykke til!

 

 

 

 

 

Publisert i Generelt | 1 kommentar

KJÆRE RESTAURANT-ANMELDERE.

Nok engang ble jeg invitert til bords på en kjent restaurant med ledende kokkekunst og profesjonell service. Vi var et stort og sluttet selskap hvor vertskapet hadde spanderbuksene på. Det var hensiktsmessig lett tyngde i samtlige retter siden det var en midt-i-uken-kveld og sen bordsetning . Vi alle var voksne folk som hadde arbeidsplikter  og dermed ikke kunne ha tungfordøyelige mat og ditto vin som ville skape skallebank og tungsinn og trette øyne neste morgen.

Alt var lekende elegant og utsøkt både i form og innhold. Riktignok kunne hovedretten vært rykende varm og ikke lunken, men det var fortsatt sommer i kveldsluften. Da er ikke det så nøye, kanskje. Skjønt hva terningkast gjelder, ble det en prikk mindre.

Jeg leser alt og det meste i mine aviser og magasiner,  - også anmeldelser av restauranter. Gjerne  de langt unna som fra norske byer og utenlandske med. Selv går jeg nå mest på Theaterkafeen til lunsj og Enoteca når kjøleskapet er trist. Mitt eget represtentasjons-liv er avgått og forbi. Så disse avisartiklene er blott til lyst og egenunderholdning. Ofte er det storartede penner som forfører oss lesere i ren skrivekunst, må vite. For meg er dette et viktig poeng.

Siden jeg lever mest  alenehustruliv, blir det dårlig med bare på egenhånd å gå på restaurant på impuls og på studiebesøk. Det er nitrist å spise alene, også på utesteder. Men gjett om jeg tar imot invitasjoner! Og selvsagt blir det tidvis også min tur å spandere.

Uansett, kjære forførende og avslørende skribenter! Når dere så glimrende beskriver siste trend og siste mathus og strøk og aller siste smaksopplevelser og gir poeng og terningkast og profesjonell bedømming – kan dere ikke også fortelle oss om AKUSTIKK og LYDNIVÅ på restauranten!

På overnevnte fasjonable spisested opplevde jeg nok engang at det var spøtt umulig å høre hva gjestene på andre siden av bordet sa! Design og arkitektur var like utsøkt som alt annet. Alt matchet og var trendy og vakkert. Alt stemte i belysning og varme, Servitørene smakfullt antrukket og smilende behjelpelige. I det hele tatt ville restauranten fått tilnærmet topp score.

MEN HVA HJELPER DET NÅR MAN IKKE KAN SNAKKE SAMMEN NÅR MAN SPISER SAMMERN!

Vi er jo benket rundt bordet som gjester for å dele mer enn det som skal inn i ansiktene av mat og drikke. Vi skal bli kjent med hverandre! Vi skal berikes og utvikles som kollegaer, venner eller familie eller hva det nå er vi er invitert som. Vi er der som fellesskap. Og så sitter man uten kontakt takket være STØY i rommet.

Nå liker jeg å ” la kamera gå”, observere alt som skjer rundt meg og for all del det som ligger på tallerkenen siden jeg elsker å bli servert. Så jeg kan gjerne holde munn og la de andre skravle med sitt. Men det er jo spennende mennesker rundt meg! Jeg vil gjerne både være sosial og høflig og vitebegjærlig.

Like viktig som å få innsikt i restaurantlivets tilbud av mat og drikke og service og pris og åpningstider og adresse – la oss få vite om LYDKULTUR og AKUSTIKK. Kanskje har matskribentene sittet i all ensomhet, kanskje har de senket seg konsentrert ned i smaksopplevelsene, kanskje er de bare på alenejobb siden de aldri har beskrevet hvor håpløst det ofte er å høre seg selv snakke over bordet.

Mangel på tekstiler – det skal jo være så mye treverk og glass, speil og stål og blanke flater – gjør at menneskestemmer gjaller rundt ørene. Oh skrekk og gru – det skal også være musikk og tonefølge i rommet!

Det bør innføres en kodeks med desibelgrader for lyd i mathus og spisesteder og restauranter. Menneskesumming fra menneskestemmer er vakkert. Støy er vondt- fordøyelig.

 

 

 

 

 

Publisert i Generelt | 6 kommentarer

BØR VÆRE NORSK.

Midt i sommer-juli slår Eivind Reiten til. Han vil ha NORSK  Hydro-sjef. Ikke vil jeg som næringslivsamatør, mene noe som helst om hvorvidt dette er et riktig og klokt industripolitisk argument. I vår tid befinner Hydro seg i et til de grader globalt og grenseløst marked hvor ekspertise og ledelse hentes fra land og strand på kloden. Det som slo ned i meg var at den tidligere konsernsjef i Hydro og  som fortsatt tilhører landets ledende ekspertise på industriorganisasjon, hevder at TILHØRIGHET fortsatt er vesentlig for fremgang og hell.

For ganske nylig besøkte jeg mitt favoritt-hotell langt der vest. I flere år har jeg hatt gleden av å være gjest, fått enestående service og personlig pleie. Dette ene og alene fordi eierne hadde som sin strategi å gi sine gjester en gjennomført forpleining på alle plan. Eierne var nemlig fra stedet. De bodde på stedet og ga alle oss som kom langveisfra ikke bare en hotellopplevelse, men ble introdusert til stor kultur og sterk natur og eviglang tradisjon på dette velsignede sted på NORSK jord. Jeg ble venner med fergemannen, med kunstnerne, med kafefolk i naboskapet, med mennesker på stedet som i generasjoner hadde drevet med sitt utmed havet.

Nå er en slik utpost langt fra hovedstad og storbyer, utsatt for tilværelsens uutholdelige kommers. Siden vi selv hadde langt engasjement i politiske hverdagsproblemer, fikk vi ta del også i den beinharde virkelighet hotelldrift i utkant-Norge strevde med. Vertskapet delte sine utfordringer med oss . Så da de  enestående driverne fant ut etter oppnådd aldersgrense at suksess nok var et faktum, deres innsats på jord var fullbrakt,men at tiden var inne til at de ville  selge sitt livsverk til yngre krefter, – så kom det ikke som en overraskelse. I dag kan man fly billig til nære naboland å få utsøkt spa og forpleining for enda billigere penger.

I år drev  nye, storartede, flinke og initiativrike mennesker  dette mitt kjære hotell. Men akk og ve – de kom fra et annet land. For all del – vi er så få i dette landet, vi trenger påfyll som kan berike og forbedre. Heldigvis strømmer det på med nye landsmenn som tilfører oss alle energi og kunnskap. Men i hotellnæringen er  vertskapsrollen uvurderlig. Det hjelper  langt på vei med varm imøtekommelse, ustoppelig tilstedeværelse. Men IDENTIFIKASJON er avgjørende. Dermed ligger klart TILHØRIGHET som en premiss. Det poeng blir undervurdert og ofte feigt unngått i vår globale tid.

Jeg kjente på at på mitt stamsted der vest var noe godt tapt. De nye eierne var ikke norske.Det er nok en overgang. Norske vil de nok  bli – etter en tid. Kanskje mer norske, kanskje bedre norske – her gjelder det å være åpen og generøs og fordomsfri.

Jeg ble litt skamfull over egne reaksjoner. Samtidig lukket jeg opp for lengsel i meg etter tradisjon og varighet og det å høre hjemme i landet mitt. Vi farter og farer og blir så globale og internasjonale. I tidenes drømmesommer tilbringer mine landsmenn seg på greske øyer og fjerne elvecruise.  Selv dyrker jeg røtter og bofasthet i hvert fall nå når himmelen er høy og natten lys og landet er på sitt vakreste. Langs kysten, på fjellet og i de dype fjorder og skoger ligger gjestehus og hoteller i ulik alder og størrelse og  profil. De venter på oss. De trenger oss.

Jeg er norsk patriot. Ikke norsk nasjonalist. Jeg heier på landslaget både i sjakk og på ski. Eivind Reiten heiet på norskledet næringsliv! Da slår jeg til med hurrarop for norske hotelleiere.

( Og norske kinoeiere – men det får bli et annet kapittel. )

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

HELT KONGE.

Min favoritt-pianist er Leif Ove Andsnes. Sent torsdag kveld oppdaget jeg at han skulle spille nok en Beethoven-konsert i Den Norske Opera i store sal med sitt kammerorkester neste kveld. Det ville jeg oppleve. I Haugesund for 30 år siden fikk jeg i gave hans første innspilling på en plate sponset av Hydro. Han var også ved flygelet som kunstnerisk underholdning ,tror jeg, samme år ved Filmfestivalens middag. Jeg ble helt betatt av dette unge talent. Siden har jeg fulgt ham tett og alltid. Et høydepunkt var i Berlin hvor han spilte Griegs klaverkonsert for fullsatt tysk publikum, Jeg har aldri kjent så sterkt bekreftelsen på at jeg er norsk. Det ble selveste definisjonen.

Som sagt – jeg måtte skaffe meg billett! Jeg ringte 1 minutt etter åpningstid fredag morgen.

” God dag. Jeg heter Ingeborg Moræus Hanssen. Jeg må ha en billett til konserten i kveld.”

” Så hyggelig at du ringer. Men her er alt utsolgt!” ropte damen i jubel.

“Ja, det vil jeg tro. Men det er jo bare meg. Du har sikkert en sete et sted. Og dessuten har vel sikkert noen fått influensa, tror du ikke?”

” Fru Moræus Hanssen – dessverre, ingen er syke, alle kommer. Ikke en plass å tilby. Beklager så meget.”

Nå er ikke Den Norske Opera et hus man bare stikker innom eller forbi, slett ikke i januar. Det er ingen parkeringsplass. Det er milelangt å gå på piggsko og i pels. Å stoltre seg  dit en mørk fredagskveld for muligens å få en billett, var over ævne både 1 og 2.Damen i telefon mente det allerede hadde meldt seg flere kø-kandidater. Det måtte bli  Andsnes i heimen foran peisen.

Ved skrivepulten ut over fredagen kom jeg på at jeg selvsagt kunne ringe opp min venn, Tom Remlov, sjefen over alle seter. Han ville sikkert ha en gjestestol  til ( bare) meg. Men så husket jeg fra min kinodametid hvor jeg ved de store anledninger ble oppringt av ytterst sjeldne bekjente som der og da plutselig var bestevenn med meg slik at jeg sikkert kunne svært så gjerne hjelpe til med billett til storpremieren samme kveld! De satte meg alltid i forlegenhet,  for alt var faktisk totalt utsolgt og bortbestilt. Det var alltid svært ubehagelig.

Jeg ringte ikke Tom Remlov. Jeg hørte ikke Leif Ove Andsnes. Det ble fredagskveld alene hjemme.

Men så kom Kongen! Tv2 hadde et portrettintervju med Kong Harald - Skikongen. De to Senkveldgutta, Thomas og Harald hadde fått foretrede på vegne av alle oss norsk-sports-glade landsmenn. De skulle  i hyggelig omgivelser på Kongsseteren opp i Holmenkollen samtale med Majesteten om hans forhold til idrett generelt, men vintersport spesielt siden vi går mot OL-tider.

Kvelden var reddet. Det ble storartet. Kong Harald er helt konge.

Det var da jeg tenkte – hvis han hadde ringt til Operaen og spurt etter en billett. Gjett om det da ble et ledig sete?

Det må være flott å være Konge!

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar