FRA HORNET SOM HENGER PÅ VEGGEN.

På flerfoldige oppfordringer kan jeg ikke dy meg  .” Hvorfor kutter Aftenposten ut kinoannonsen? ( på fagspråk kalt togspalten) Fru Kinodame – kan ikke du protestere!”

Jeg har forsverget – jeg skal IKKE ytre meg i media om hvordan og hvorfor alt var bedre før med kinokulturen i Oslo! Jeg henger i hornet på veggen!  Men nå blir jeg nedringt av voksne borgere av byen som vil at jeg skal filleriste så vel Aftenposten som oslokino.no.

For noen uker tilbake fant leserne av avisen ikke lengre film/kino-tilbudet annonsert. Plutselig borte vekk – uten verken farvell  eller forklaring fra noen av partene. De nye eiere som sitter i Danmark, har nok regnet på det og funnet ut at det blir altfor dyrt. At det godt voksne publikum som faktisk er en stor og viktig ressurs, ikke like lett finner frem på nettet – er deres egen sak( feil!) Kino-publikum samlet sett har oppdaget nye vinduer (  det heter vinduer!) for filmopplevelser og kino-informasjon, må vite. Det er håpløst  gammeldags med papiravis – alt er på nett!

La meg ile til – de nye kinoeiere har sporenstreks også omarbeidet nettsidene for sin virksomhet her i Oslo, for filmtilbud hvor og når og hvormeget og hvorlenge. Jeg anser  at det er et fremskritt. Og for oss alle er det jo bare en vanesak, en tillnærming og en treningssak. At noe gamle sinker slynges ut og gir opp, er beregnet til økonomisk minimal-tap. For all del – nettsidene er faktisk glimrende informasjon ( når man behersker det, da.)

De store filmene, det store spetakkel – det går som hakka, uansett. De filmene får alle med seg! Både hvor og når. De mer lavmælte, derimot, kan bli borte. De er lydløse, men i riktige kretser, i informerte kretser, blant medlemmer og spesielt interesserte – der finner disse filmene veien frem til åpne sinn og sjeler. Og hva er det da man sutrer for?

Aftenposten er ikke bare en papiravis, ikke bare et medie-tilbud, ikke bare et nettsted. Aftenposten er en institusjon, en samfunnsinstitusjon. ( til så lenge!) I likhet med NRK., for øvrig. Kulturlivet i Oslo med Opera, med teatre, med Konserthus, med museer og gallerier og med oslokinoene er  bygninger, hus, katedraler for kunst av ulik slag.

Når annonsebildet i landets hovedstad plutselig lar kinohusene med filmkulturen  bli borte vekk – så svekkes fellesrommet for oss i byen, i alle aldre og sosial sammenheng. Det er verdifullt å kunne lese byens rike og mangfoldige kulturkart i sammenheng, velge, vurdere, vrake fra og søke til. På et vis kjenner man på at man er stolt over å høre til noen mer enn næring og tæring. Man kjenner på at man bor og er hjemme.

Som uopphørlig tilhenger av digital rikdom og mangfold og muligheter, kan jeg ikke fullrose nok det fremskrittet som vi alle ( også vi gamle) nå tar del i på små og store skjermer.

Men samtidig skal vi bevare noen verdier, noen rekkverk vi som borgere trenger for å holde oss fast i som medmennesker. Fortsatt kommer Aftenposten med sine trykte dødsannonser . Navngitte menneskers jubileumsdager, personalia, fødsel og adopsjon, Bryllup og begravelser – alt dette er også lim og bekreftelse på at vi lever sammen i en by og i et land.

Kulturlivet som nettopp  i ANNONSEFORM – minner oss om at vi har rom vi sammen kan søke til i all vår frihet og individualitet og ikke minst i ensomhet og alene-het .

Så fra mitt horn på veggen tillater jeg meg å sende ut et pip – la Aftenposten leve! – la togspalten leve – la kinokulturen leve!

 

 

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

Å BEDRIVE ORD.

Min nye bok er i trykken. Så er man enda engang i kreftenes vold – krefter man ikke kan påvirke. Riktignok kan man etter hvert levere fra seg smil, energi og tankegods foran et publikum, på en talerstol, ved en mikrofon eller mens kamera går – når man blir spurt om det. Men man må jo bli spurt, da!

Viktig er forsiden på boken. Den skal selge. Man blir avbildet, må vite, som ledd i prosessen. Der står man med ansiktet sitt. Kan nå det dra leserne siden man har dype spor av levet liv? Man ser  sannelig ikke ut som Sophia Loren som også er gammel,men  vakker og feilfri.

Diverse varianter av møtet med mesterfotograf blir tilsendt. Men man er  selv veldig inhabil så avgjørelsen må tas av ekspertisen, av dem som vet hva som vekker oppmerksomhet, forhåpentligvis. Alle mine 5 bøker har fjeset mitt på fronten, og hver gang forundres jeg over hvordan jeg ser ut. Selv om jeg bidige morgen hilser på meg selv i speilet og burde være vandt til synet etter et langt liv. Det er forresten noe spesielt med denne morgenstarten. Senere på dagen hvis man må renovere, stramme til, fresje opp og kanskje pynte seg til for flere enn seg selv – ja, så blir det som en jobb, ikke som et nytt treffpunkt, et stevnemøte. Man utfører knepene så tappert man kan.

Når boken kommer som  bok, er det alvor, også av hvordan man ser ut. Liksom vinn eller forsvinn. Nå får det gå som det går, – det er de andre, de der ute, kreftene som tar deg, ansiktet ditt, meningene dine.

Forlaget har styringen – et stykke på vei. Det er de som eier deg. De har en plan, de kan sitt fag. Nå er det jo slik at også forlaget har andre bøker samme høst, samme år. Men man er  som i familie med hverandre. Det er et fellesskap i utgangspunktet. Man blir passet på, man får oppmuntrende tilrop, støtte, tall og ruteplan. Og takk for utført tjeneste hver gang man har svart, besvart, stått der og levert.

Bokhandel- leddet er farlig. Du smyger deg inn i butikken for å se hvor du er til salgs. Der møter du DE STORE i stabler. Dikterne, forfatterne, prisvinnerne, sensasjonene. Jeg husker på Bokmessen hvor mitt forlag og min bok hadde plass som nærmeste stand til Snåsamannen både som bok og levende  person, der og da! Det var enorme menneskemasser hos ham. Jeg elsker Snåsamannen og ble ikke misunnelig engang. Men det satte meg på plass, skrivedame som jeg er, ikke en begivenhet, ikke dikter, ikke forfatter. Så når jeg lusker rundt i bokbutikken og finner meg der bak i all beskjedenhet, ja så takker jeg for det. Jeg ER der i hvert fall.

Etter 25 år som kinodame hvor jeg skapte køer, rekorder, presseoppslag, sensasjoner fra filmens verden og ned til Oslo by og borgere, har jeg smakt på hvordan der er å treffe innertier. Treffe i tiden. Få oppslag i media. Hver fredag var det anmeldelser , hver bidige uke var vi i avisene, i radio og takket være Pål Bang Hansen også i TV.

Derfor er det vanskelig for meg  – i all fortrolighet  – ikke å finne boken min i anmelderiet. Jeg vender meg aldri til at det er tilfeldig, ren flaks om bøker i min genre blir omtalt. Forlaget gjør alt rett og skikkelig og står på, men media avgjør hvem og hvor og når og særlig hvorfor ikke. Det ligger fortsatt i min natur at jeg ønsker å redigere, regissere, selge det jeg sloss for. Nå svelger jeg et farvel til det livet, men jeg lukter sirkus og sagmugg i manesjen av å ha sin egen bok på høstlisten. Jeg vil jo så gjerne bli lest, for søren.

Smarte forlagsfolk har prøvd å lede meg ut i fristelse til å skrive frekkere, smartere, slemmere,mer sensasjonelt. Jeg har jo opplevd saker og ting, for all del. Og det er hyllemetere og kanaler som viser frem kjendisfenomener hver eneste dag. NYskjerrigheten er sterkere enn både kjønnsdriften og misunnelsen . Her kan man tjene penger! Masse penger. Slikt går som hakka møkk.

Jeg ba fanden vike fra meg.

Jeg har holdt 4 bøker fra og om meg selv mellom hendene. Nå kommer den 5te. Jeg har bedrevet ord mellom stive permer med bilde av meg selv på forsiden. Det er en egen følelse fortsatt å fysisk ta i sin egen bok, i seg selv.

Jeg får stå for det. Og ærlig talt er jeg litt stolt.

Publisert i Generelt | 1 kommentar

SÅ SYKLER VI I VEI PÅ LIVETS LANDEVEI.

Jeg har fått i 76årsgave en elektrisk sykkel.

Jeg har som leveregel i denne fase i livet at man skal gjøre noe som 1) gir påfyll av glede og 2) som  er noe nytt og farlig. EL-sykkel stemmer på begge punkt – jeg blir gladere og yngre. Og den er annerledes og utfordrende.

La oss ta det siste først. Hvis man ikke har sykkel-trening fra før, hvis man i godt voksen alder skal sette seg på en EL-sykkel, så kan det være ganske skummelt.  Den er tyngre enn vanlig sykkel. Balanse-nervene bør være oppdatert slik at man lynkjapt kan svinge unna og stanse når en fotgjenger foran deg plutselig tar et sideskritt fordi øreproppene med medbrakt musikk ikke registrerer deg og ditt humrende batteri, eller at damen som lufter hunden med en lang lenke lar dyret forlenger turen ut i diket til høyre.

Dessuten er det en treningssak å ha det rette giret ( det er 7 å velge mellom) og den riktige krafttilgang fra batteriet ( 5 varianter ) når man skal opp i motbakker. I det hele tatt krever EL-sykkel at man har hjerne for den slags, en form for sykkel-musikalitet. Slikt kommer ikke av seg selv og umiddelbart i eldre år.

En stor fordel med å få skyvehjelp og krafttilførsel fra batteri på sykkelturen er at man kan ha setet laft og sitte tungt og trygt og stabilt. Man MÅ sitte slik at ved bråstopp kan man plante begge beina rett i bakken. Fordi man bare trenger lett tråkk og ikke må stå i rammen og på pedalene for å utløste lår og mage-muskelkraft, kan man sitte rett i ryggen, ha hendene opp på rattet og nettopp ha lav sete-posisjon. Med verdig holdning, ansiktet opp og mot folk så kan man møte andres blikk, se omgivelser, observere mangt og enda mer på sin ferd.

Jeg har blitt yngre til sinns og gladere midt i ansiktet ved å EL-sykle. Før gled jeg lett og luftig ned mot byen fra hjemmet på man vanlige variant. Men når jeg så skulle hjemover, grudde jeg fælt fordi det var bare oppoverbakker. Det er ikke alle dager hvor man ønsker å nedkjempe sin dårlige kondis og sine stive muskler. Man er sliten og gammel og tenker på hvor komfortabel bilen er.  Man angrer på hele sykkelgreia.

Nå er oppoverbakker blitt fløyel! Man flyter av sted! Man opplever skyvehjelp liksom fra livet selv. Rett i ryggen, smil om munnen, og smidige tråkk for å utløse mirakelkraften. Det er som om livet selv består av bare medvind !

Nå ble jo ikke gaven helt gratis, da. Man måtte kjøpe ny hjelm som matchet. En kvinne kan jo ikke sykle uten å ha kurv, må vite. Det var dyrt innkjøp. Videre må man ha 2 sykkelvesker, en på hver side for å skaffe likevekt. Poenget med bysykkel er jo at man skal handle. Så nå har jeg regnsikre, matchende spesialvesker -( en for en flaske hvitvin på den ene siden, en for en flaske rødvin på den andre!) Dyrt og deilig det også. I et anfall av økonomistyring fant jeg ut at mine grønne, forede og slitte skinnhansker fikk holde selv om mirakel-doningen er rød.

EL-sykkel gir lavere terskel for å ta seg en tur. Det er som en slags forelskelse ! Man sykler mer, oftere og får enda mer luft i ansiktet og vind i håret (under hjelmen). Det gir treningseffekt også fordi man må tråkke hele tiden for å utløse strømmen. Det er ingen moped – det er sykkel! Smidig som en ungdom glir man opp bakkene – særlig de lange, slake strekk, de som før var helt utmattende og aldri tok  slutt. Nå flyter man opp i triumf!

Skjønt bakken opp til Ullern Kirke krever sitt. Men et slikt mål forutsetter godt ladet batteri og meningsfylt innhold og rett motivering. Jeg tror Vårherre smiler og er imponert, jeg!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

HELSEMINISTER – VÆR FØRE VAR !

Dette var sommeren da det var så varmt. 34 grader i juli i Oslo er ekstremvær. Alle vi som er mer enn 38 år, alle de som ikke bare kan springe i skyggen, som er gamle, funksjonshemmede, syke hadde det strevsomt denne solsommeren.. Juli er måneden for friske, lykkelige, sterke og vellykkede – særlig når dag etter dag er strålende sol og varmt. Og man bor ved havet. “Alle” var enige om at det var drømmeferien, at vi trengte til lys og varme. Å hviske frem at det kanskje var for meget av det gode, ble sett som landssvik.

I Syden, som det heter, er det også julivarmt. Men der er nettene mørke. Det kjølner og gir hvile. I Norge er det lyse netter slik at varmen bare vedvarer. Og solen skinner og skinner og varmer og varmer.

I Syden, som det heter, har man tradisjon for å stenge lys og sol ute. De har slåer for vinduene. De har innrettet seg gjennom århundre på at det kommer varmebølger. De hviler midt på dagen – innendørs -. De spiser kost som passer menneskekropper med riktig krydder og diverse som gir sirkulasjon og luft i systemet. Vegetasjon er naturlig tilpasset varmeklima og tørt vær. Og fremfor alt er det kultur for å sitte i skyggen! Under store løvtrær med store blader, i lysthus, i hager med overbygg og beplanting hvor ung og gammel kan benke seg under og rundt spisebord og i møbler og i svalende lufting og vakkert skygge-lys.

I Syden, som det heter, har de krydder i maten som gir fart i hud og riktigere svettesystem. Kostholdet er selvsagt avpasset deres klima.  De  hviler  innendørs  når det steker som mest midt på dagen.

Byer i Syden, som det heter, har fontener! Små som store, på plasser og torg, Det fukter luften og gir nærhet til vann mellom steinfasader og husrekker og brolegging.

Vi i Norge opp mot nord kan ikke få nok lys og sol og varme. Vi har panoramavinduer, store og blanke. Vi hugger ned praktfulle bjerketrær for ikke å ødelegge utsikt og skape skygge på terrassen. Vi drar i flokk og rad til fjells i påsken etter måneder med kulde og snø for å få maksimal stråleglans på hvite vidder.

Våre norske hus og kropper er ikke innstilt på hetebølger. Men det bør vi bli! Og det litt lynkjapt.

For all forskning og alle værprofeter slår det klinkende klart og fast – disse glovarme julimånedene vil komme ofte, regelmessig og ikke bare hvert 20.år

Først bør vi tenke air-condition i de tusende hjem. Så deretter å bygge riktigere for fremtiden med tanke på materialbruk,romfordeling, på lyskilder og vinduer. Handel og vandel, kost og losji – det er ikke bare isbjørner og polområder som vil merke klimaendringene. Ola Nordmann i det ganske Norge har denne drømmesommeren  startet en ny vær-tilværelse. Spesielt merkbart i juli.

Mitt anliggende er først og fremst – alle pleiehjem og sykehjem og sykehus må installere lufteanlegg, vifter og kjølesystemer umiddelbart . Nye institusjoner må bygges med tanke på sommervarmen som altså blir  norsk normalklima fra nå av. Kulde kan man gjøre noe med, og det vet vi nordmenn alt om. Vi tar på oss klær, vi fyrer med ved, vi har sengeliv med dyner og pledd, tykke vegger og solid glass. Og våre helseinstitusjoner for gamle og syke er selvsagt alltid forberedt på minusgrader .

Men kjære helseminister! Vær føre var! Selv i september og mot mørketid – planlegg umiddelbart for hete sommeruker i 2015.

Lykke til!

 

 

 

 

 

Publisert i Generelt | 1 kommentar

KJÆRE RESTAURANT-ANMELDERE.

Nok engang ble jeg invitert til bords på en kjent restaurant med ledende kokkekunst og profesjonell service. Vi var et stort og sluttet selskap hvor vertskapet hadde spanderbuksene på. Det var hensiktsmessig lett tyngde i samtlige retter siden det var en midt-i-uken-kveld og sen bordsetning . Vi alle var voksne folk som hadde arbeidsplikter  og dermed ikke kunne ha tungfordøyelige mat og ditto vin som ville skape skallebank og tungsinn og trette øyne neste morgen.

Alt var lekende elegant og utsøkt både i form og innhold. Riktignok kunne hovedretten vært rykende varm og ikke lunken, men det var fortsatt sommer i kveldsluften. Da er ikke det så nøye, kanskje. Skjønt hva terningkast gjelder, ble det en prikk mindre.

Jeg leser alt og det meste i mine aviser og magasiner,  - også anmeldelser av restauranter. Gjerne  de langt unna som fra norske byer og utenlandske med. Selv går jeg nå mest på Theaterkafeen til lunsj og Enoteca når kjøleskapet er trist. Mitt eget represtentasjons-liv er avgått og forbi. Så disse avisartiklene er blott til lyst og egenunderholdning. Ofte er det storartede penner som forfører oss lesere i ren skrivekunst, må vite. For meg er dette et viktig poeng.

Siden jeg lever mest  alenehustruliv, blir det dårlig med bare på egenhånd å gå på restaurant på impuls og på studiebesøk. Det er nitrist å spise alene, også på utesteder. Men gjett om jeg tar imot invitasjoner! Og selvsagt blir det tidvis også min tur å spandere.

Uansett, kjære forførende og avslørende skribenter! Når dere så glimrende beskriver siste trend og siste mathus og strøk og aller siste smaksopplevelser og gir poeng og terningkast og profesjonell bedømming – kan dere ikke også fortelle oss om AKUSTIKK og LYDNIVÅ på restauranten!

På overnevnte fasjonable spisested opplevde jeg nok engang at det var spøtt umulig å høre hva gjestene på andre siden av bordet sa! Design og arkitektur var like utsøkt som alt annet. Alt matchet og var trendy og vakkert. Alt stemte i belysning og varme, Servitørene smakfullt antrukket og smilende behjelpelige. I det hele tatt ville restauranten fått tilnærmet topp score.

MEN HVA HJELPER DET NÅR MAN IKKE KAN SNAKKE SAMMEN NÅR MAN SPISER SAMMERN!

Vi er jo benket rundt bordet som gjester for å dele mer enn det som skal inn i ansiktene av mat og drikke. Vi skal bli kjent med hverandre! Vi skal berikes og utvikles som kollegaer, venner eller familie eller hva det nå er vi er invitert som. Vi er der som fellesskap. Og så sitter man uten kontakt takket være STØY i rommet.

Nå liker jeg å ” la kamera gå”, observere alt som skjer rundt meg og for all del det som ligger på tallerkenen siden jeg elsker å bli servert. Så jeg kan gjerne holde munn og la de andre skravle med sitt. Men det er jo spennende mennesker rundt meg! Jeg vil gjerne både være sosial og høflig og vitebegjærlig.

Like viktig som å få innsikt i restaurantlivets tilbud av mat og drikke og service og pris og åpningstider og adresse – la oss få vite om LYDKULTUR og AKUSTIKK. Kanskje har matskribentene sittet i all ensomhet, kanskje har de senket seg konsentrert ned i smaksopplevelsene, kanskje er de bare på alenejobb siden de aldri har beskrevet hvor håpløst det ofte er å høre seg selv snakke over bordet.

Mangel på tekstiler – det skal jo være så mye treverk og glass, speil og stål og blanke flater – gjør at menneskestemmer gjaller rundt ørene. Oh skrekk og gru – det skal også være musikk og tonefølge i rommet!

Det bør innføres en kodeks med desibelgrader for lyd i mathus og spisesteder og restauranter. Menneskesumming fra menneskestemmer er vakkert. Støy er vondt- fordøyelig.

 

 

 

 

 

Publisert i Generelt | 5 kommentarer

BØR VÆRE NORSK.

Midt i sommer-juli slår Eivind Reiten til. Han vil ha NORSK  Hydro-sjef. Ikke vil jeg som næringslivsamatør, mene noe som helst om hvorvidt dette er et riktig og klokt industripolitisk argument. I vår tid befinner Hydro seg i et til de grader globalt og grenseløst marked hvor ekspertise og ledelse hentes fra land og strand på kloden. Det som slo ned i meg var at den tidligere konsernsjef i Hydro og  som fortsatt tilhører landets ledende ekspertise på industriorganisasjon, hevder at TILHØRIGHET fortsatt er vesentlig for fremgang og hell.

For ganske nylig besøkte jeg mitt favoritt-hotell langt der vest. I flere år har jeg hatt gleden av å være gjest, fått enestående service og personlig pleie. Dette ene og alene fordi eierne hadde som sin strategi å gi sine gjester en gjennomført forpleining på alle plan. Eierne var nemlig fra stedet. De bodde på stedet og ga alle oss som kom langveisfra ikke bare en hotellopplevelse, men ble introdusert til stor kultur og sterk natur og eviglang tradisjon på dette velsignede sted på NORSK jord. Jeg ble venner med fergemannen, med kunstnerne, med kafefolk i naboskapet, med mennesker på stedet som i generasjoner hadde drevet med sitt utmed havet.

Nå er en slik utpost langt fra hovedstad og storbyer, utsatt for tilværelsens uutholdelige kommers. Siden vi selv hadde langt engasjement i politiske hverdagsproblemer, fikk vi ta del også i den beinharde virkelighet hotelldrift i utkant-Norge strevde med. Vertskapet delte sine utfordringer med oss . Så da de  enestående driverne fant ut etter oppnådd aldersgrense at suksess nok var et faktum, deres innsats på jord var fullbrakt,men at tiden var inne til at de ville  selge sitt livsverk til yngre krefter, – så kom det ikke som en overraskelse. I dag kan man fly billig til nære naboland å få utsøkt spa og forpleining for enda billigere penger.

I år drev  nye, storartede, flinke og initiativrike mennesker  dette mitt kjære hotell. Men akk og ve – de kom fra et annet land. For all del – vi er så få i dette landet, vi trenger påfyll som kan berike og forbedre. Heldigvis strømmer det på med nye landsmenn som tilfører oss alle energi og kunnskap. Men i hotellnæringen er  vertskapsrollen uvurderlig. Det hjelper  langt på vei med varm imøtekommelse, ustoppelig tilstedeværelse. Men IDENTIFIKASJON er avgjørende. Dermed ligger klart TILHØRIGHET som en premiss. Det poeng blir undervurdert og ofte feigt unngått i vår globale tid.

Jeg kjente på at på mitt stamsted der vest var noe godt tapt. De nye eierne var ikke norske.Det er nok en overgang. Norske vil de nok  bli – etter en tid. Kanskje mer norske, kanskje bedre norske – her gjelder det å være åpen og generøs og fordomsfri.

Jeg ble litt skamfull over egne reaksjoner. Samtidig lukket jeg opp for lengsel i meg etter tradisjon og varighet og det å høre hjemme i landet mitt. Vi farter og farer og blir så globale og internasjonale. I tidenes drømmesommer tilbringer mine landsmenn seg på greske øyer og fjerne elvecruise.  Selv dyrker jeg røtter og bofasthet i hvert fall nå når himmelen er høy og natten lys og landet er på sitt vakreste. Langs kysten, på fjellet og i de dype fjorder og skoger ligger gjestehus og hoteller i ulik alder og størrelse og  profil. De venter på oss. De trenger oss.

Jeg er norsk patriot. Ikke norsk nasjonalist. Jeg heier på landslaget både i sjakk og på ski. Eivind Reiten heiet på norskledet næringsliv! Da slår jeg til med hurrarop for norske hotelleiere.

( Og norske kinoeiere – men det får bli et annet kapittel. )

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

HELT KONGE.

Min favoritt-pianist er Leif Ove Andsnes. Sent torsdag kveld oppdaget jeg at han skulle spille nok en Beethoven-konsert i Den Norske Opera i store sal med sitt kammerorkester neste kveld. Det ville jeg oppleve. I Haugesund for 30 år siden fikk jeg i gave hans første innspilling på en plate sponset av Hydro. Han var også ved flygelet som kunstnerisk underholdning ,tror jeg, samme år ved Filmfestivalens middag. Jeg ble helt betatt av dette unge talent. Siden har jeg fulgt ham tett og alltid. Et høydepunkt var i Berlin hvor han spilte Griegs klaverkonsert for fullsatt tysk publikum, Jeg har aldri kjent så sterkt bekreftelsen på at jeg er norsk. Det ble selveste definisjonen.

Som sagt – jeg måtte skaffe meg billett! Jeg ringte 1 minutt etter åpningstid fredag morgen.

” God dag. Jeg heter Ingeborg Moræus Hanssen. Jeg må ha en billett til konserten i kveld.”

” Så hyggelig at du ringer. Men her er alt utsolgt!” ropte damen i jubel.

“Ja, det vil jeg tro. Men det er jo bare meg. Du har sikkert en sete et sted. Og dessuten har vel sikkert noen fått influensa, tror du ikke?”

” Fru Moræus Hanssen – dessverre, ingen er syke, alle kommer. Ikke en plass å tilby. Beklager så meget.”

Nå er ikke Den Norske Opera et hus man bare stikker innom eller forbi, slett ikke i januar. Det er ingen parkeringsplass. Det er milelangt å gå på piggsko og i pels. Å stoltre seg  dit en mørk fredagskveld for muligens å få en billett, var over ævne både 1 og 2.Damen i telefon mente det allerede hadde meldt seg flere kø-kandidater. Det måtte bli  Andsnes i heimen foran peisen.

Ved skrivepulten ut over fredagen kom jeg på at jeg selvsagt kunne ringe opp min venn, Tom Remlov, sjefen over alle seter. Han ville sikkert ha en gjestestol  til ( bare) meg. Men så husket jeg fra min kinodametid hvor jeg ved de store anledninger ble oppringt av ytterst sjeldne bekjente som der og da plutselig var bestevenn med meg slik at jeg sikkert kunne svært så gjerne hjelpe til med billett til storpremieren samme kveld! De satte meg alltid i forlegenhet,  for alt var faktisk totalt utsolgt og bortbestilt. Det var alltid svært ubehagelig.

Jeg ringte ikke Tom Remlov. Jeg hørte ikke Leif Ove Andsnes. Det ble fredagskveld alene hjemme.

Men så kom Kongen! Tv2 hadde et portrettintervju med Kong Harald - Skikongen. De to Senkveldgutta, Thomas og Harald hadde fått foretrede på vegne av alle oss norsk-sports-glade landsmenn. De skulle  i hyggelig omgivelser på Kongsseteren opp i Holmenkollen samtale med Majesteten om hans forhold til idrett generelt, men vintersport spesielt siden vi går mot OL-tider.

Kvelden var reddet. Det ble storartet. Kong Harald er helt konge.

Det var da jeg tenkte – hvis han hadde ringt til Operaen og spurt etter en billett. Gjett om det da ble et ledig sete?

Det må være flott å være Konge!

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

1814 OG MYE MER.

Karsten Alnæs er hver ettermiddag sammen med oss  ektefeller. Hustru leser høyt for sin mann fra boken hans om 1814. Å praktisere  et ekteskap på daglig pleiehjembesøk er gleden ved å dele bok sammen,  et ekstragode. Høytlesningens velsignelser kan anbefales!

Bok på bok har vi delt i de senere år. Selv har jeg aldri hatt motivasjon eller kondisjon til høytlesning i tidligere tider. Da barna var små , var det fars rolle. Som hjemmeværende var jeg travelt opptatt med stell og mat og hus og hjem. Dessuten lurte jeg lenge barna til tro at mor ikke kunne lese .Far, derimot, var en kløpper. Når han kom hjem fra politikk og avis, tok han sin tørn ved å lese for barna. Han elsket det og fortsatte gjerne lenge etter at barna hadde sovnet. Riktignok spurte barna om hvorfor jeg stadig satt både med avis og bok, hvoretter jeg frimodig sa at jeg bare så på bildene.  Jeg lurer på hvem som lurte hvem. De tenkte nok sitt.

Boken om 1814 er tung og stor, mektig og viktig. Og veldig verdifull. Både mann og hustru har historie som fag fra Universitetet. Når vi nå arbeider oss gjennom mirakel-året, er det en jubel både å gjenoppdage sin godt lagrede kunnskap, men enda mer å få innsikt i nyere,moderne forskning om det viktige året i Norges historie pluss oppdatere seg på den danske og svenske delaktighet og endelig den internasjonale situasjon i vår del av Europa.

Å ta for seg Karsten Alnæs fremstilling nå i den stadige markering i dette år 2014 fra dag til dag, dato til dato, fra  aktuell forskning,utstillinger, samlinger og de alle jubileumsforestillinger, Tv-dekning og media-oppslag gir et bakteppe til inntrykk og opplevelser.

DEN HISTORISKE DIMENSJON kommer sterkere inn i den ustoppelige strøm av informasjon vi bli bombardert med. Boken om 1814 får en tilleggsverdi som lesning fordi den ikke bare er en glimrende historiebok, men den blir et AKTUELT  samtidsverk som vi speiler jubileumsåret opp mot.

Om jeg må tillate noen kritiske kommentarer – de detaljerte krigsskildringene fra kampene i juli/august dagene ble vel i overkant selv for en lokalkjent østfolding som meg. Forfatter Alnæs går seg litt vill i militært utstyr og en form for strategisk tenkning. Min høytlesning-manøvrering forsøkte seg med småironisk tonefall og muntre private parenteser . For det lå noe tragisk smått over denne stammekrigen mellom Norge og Sverige. Nå nærmer det seg imidlertid Moss og Unionen og kongens fall.

Det gleder vi oss over. Boken er STOR. Ekteparet blir beriket. Bare det er verd innsatsen og prisen.

 

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

NY BIL FOR GAMMEL DAME.

Som nyttårsforsett har jeg bestemt meg for å gjøre farlige, krevende ting. . Jeg skal ta utfordringer, skjerpe både kropp og sjel for å  beholde energien og kraften. Riktignok skal man eldes med verdighet og ikke være ellevill ung. Men komfort-sonen legger år til alderen. Sikrings-modus stanser spenst i hjernen, gir kromere rygg og tregere steg. Man trekker seg  tilbake til seg selv og sitt for å ha kontroll over livet, så lenge man har det.

Men sannelig sier jeg ; det kan bli for mye av det nye!  Meg ble skjenket en flunkende, stor og moderne,trygg og dyr og deilig bil! Jeg hadde en liten, smekker, hvit Fiat som jeg elsket. Men en omsorgsfull sønn mente jeg burde kjøre mer sikkert og stort i trafikken.

Så sitter jeg da i en bil med et mirakel av kraft og fylde, i en kabin av elektroniske, tekniske taster og knotter og bilder og signaler. 4-hjulsdrevet diesel som i januar-vinteren smyger seg stille og varmt mellom snøfonner og i kuldegrader. Den lukter like ny som den i virkeligheten er. Hestekreftene lystrer fortere enn fartsgrensene tillater. Toppen av luksus er varme i rattet! Helt unødvendig, men plutselig helt normalt. Som varmekabler på badegulv i hjemmet. Vi som vokste opp under en hel verdenskrig med koksovn og beksømstøvler og iskald toalett i kjeller, kan i dag ikke leve et liv uten varme på badegulvet!

Bilen gir meg spenning hver bidige dag. I lav desember-sol fra skyfri himmel mot Sandefjord begynte plutselig vindusviskerne å gå! Hva gjør man da? Leser bruksanvisningen i en bibeltykk bok i farten? Jeg grep mobilen og tastet opp min Hjelper i Nøden, han som hadde gitt meg en halv times intensiv-undervisning ved overtagelsen. Bilen var og er full av følsomme, mirakuløse sensorer som forteller bilen at noe skjer på vinduet ved lav desember-sol, og dermed skal der viskes vekk!

Så dukket plutselig opp på displayet bildet av en blå bil på skrå nedoverbakke. Hvorfor det da?  Min Mann i Nøden forklarte meg at jeg var kommet til å trykke på en tast jeg ikke burde røre. Javel da.

På vei til Gol trengte jeg påfyll av spyle-veske. Hvordan gjør man det? Hvor er panseret? Hvor er tanken?

Her en kaldkveld hadde kupe-varmeren smeltet snøen på topp og front av min utendørsparkerte nyvinning. Dermed hang der istapper rundt forbi, noen tykke klumper hadde lagt seg godt til rette ved lyktene og på disse følsomme sensorene der bak. Bilen med sin sinnrike elektroniske hjerne trodde at når jeg rygget, stod betongveggen der. Følgelig ble det gitt høy lydvarsel.

Videre var bagasje-døren godt igjen-iset. Et lite trykk på nøkkeltasten ga beskjed om at døren IKKE var lukket. For et lurve-leven! Å kjøre bil når ikke dørene er lukket, gir blinkvarsel som ikke gir seg uten videre. Vel parkert greide selv jeg å slukke alle lys. Men ikke låse bilen fordi alle dørene IKKE var låst. Gode råd om å av-ise bilen i et varmt parkeringshus, kom fra omsorgsfulle mannevenner.

Men jeg hentet resolutt 2 bøtter med glohett vann, slo på bakdøren, fikk den så opp, smalt den igjen og drepte alle varsellamper. Nå må jeg vente på våren før jeg åpner for pakker og bagger inn der.

Det er med biler som med oppvaskmaskiner. Det er utallige program og varianter for bruk. Men man benytter kun 2 av dem. Og det er umulig å kjøpe en enkel utgave. I dag er moderne biler rene teknologistudiet.

Gammel dame gjør så godt hun kan! Ikke en dag uten læring ved prøving og feiling. Men for en mirakel av en bil! Og så godt som den lukter!

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar

KIRKEN DEN ER ET GAMMELT HUS.

Skolefolk av alle slag diskuterer om kirken skal samle  elever og lærere til avslutnings-seremoni til jul. Politikere hiver seg på og mener både og. Vi lever i et mangfold av tro og tvil. Skolen har elever og lærere som har ulik tro og tilhørighet, skikk og bruk hva gjelder jul eller ikke-jul.Vi skal ha respekt, toleranse, valgfrihet for hverandre og for kulturtradisjon av ymse slag.

På svensk Tv møttes skoleminister med humanistleder og debatterte nettopp dette. De var begge milde i formen og sannelig like milde i sak. Og godt var vel det.

Men kirken selv bør ikke hviske seg  ut i utflytende velbehag. Kirken er et gammelt hus, men fremfor alt er kirken GUDS hus. Det er et hellig hus. Et signet rom. Vi går til kirke  for å synge salmer,  for å høre presten,  for  å be vår bønn, tenne lys. Men alt dette kan vi gjøre hvor som helst – egentlig – i skogen, på torget, i privatbolig og samlingssal på skolen. Det er til og med noen som vier seg i telefonkiosk! Men vi går til kirken fordi der møter vi Gud. Vi er i hans rom. Det er den store forskjellen.

Derfor kan ikke den svenske humanist-leder i all sin toleranse få lov til å samle skolens lærere og elever til avslutning i kirken for å synge sammen allmenn-sanger, holde taler og være samlet og ha avslutningsønsker for alle og enhver med fred og forsoning på jord og SAMTIDIG forlange fravær av prest i skrud og kristendom i ritualene. I Utgangspunktet er denne samværsform til jul som til sommer  glimrende på alle måter BORTSETT fra at det ikke kan holdes under kirkevelvet i et hellig rom. Der SKAL man prise Herren! Jesus selv jaget kremmere ut av templet.

På radio i disse førjulstider hører jeg i bakgrunnen Kokken Stiansen entusiastisk legge ut om alle viktige ritualene omkring mat og matlaging og samling rundt bord ikke minst i julen. Han understreker både sjelebot og stråleglans i øyne som i mage. Fellesskap og delaktighet og generøsitet er hva han prediker. Som Kokk.

Han er god, troverdig og markant. Maten er viktig, bevare oss vel. Men vi lever da ikke av mat alene? Mye tyder på at vi lever nettopp i slike tider.

Det er opp til kirkens egne tjenere av all  rang og verdighet lede oss alle inn i Guds hus. Ikke for å påtvinge noen noe som helst. Men skape undring og høytid og sann dramaturgi med sterke ritualer og stor skjønnhet og gjerne historisk preg. Barn og voksne fengsles til alle tider av slikt. Vår norske kirke har sine katedraler av ulik karakter og storhet. Vi er hundretusen som går til kirken fordi vi tror, vil tro og søker tro.

Noen mener vi finner troen i naturen. Noen i barneøyne og hånden vi holder i. Noen i stillheten og kunsten.

Så roter vi rundt i livene våre. Julen er en kristen høytid. Kirken er Det Hellig Hus. Det skal skolen lære sine elever og lærere med. Så får vi håpe de samles under kirke-velvet og ved jule-krybben.

God jul .

 

 

Publisert i Generelt | Skriv en kommentar